Familiefaren fra helvete.
Takeshi Kitano er stor i Blood and Bones. En ond mann som kun løser problemer og konflikter med vold og atter vold. Det blir rett og slett komisk i lengden å se Takeshi Kitano banke løs på alt og alle, menn og kvinner får juling, voldtekter er han også en mester i.
Blood and Bones ønsker å være en depressiv film, og det er den. Dette er en god film, men jeg kommer aldri til å se den igjen. Det som er problemet med filmen er hvordan Takeshi Kitano er som en kald robot som kun banker opp alle mennesker han irriterer seg over. Da blir Blood and Bones til en ufrivillig komediefilm, for jeg lo hardt og godt tre ganger som jeg kan erindre. Men så snur filmen de siste førti minuttene, da kvelte Blood and Bones meg når andre menn er slemme, og den ene sønnen er i ferd med å bli like kald som sin far. I det øyeblikket lykkes Blood and Bones med det den forsøker å formidle, da er nesten alt håp ute. Blood and Bones er ikke en hyggelig film, jeg liker ikke når kvinner blir psyket ut og banket opp når det er så realistisk skildret som her.
Ondskap har en tendens til å leve lenge, men at ingen tok Joon-pyong Kim av dage er utrolig og uvirkelig. En fryktet mann uten støttespillere skulle ikke være vanskelig å ta av dage? Blood and Bones er en lang film med ufrivillig humor og litt for mye repetering. Men den suger endel av livskraften din, spesielt mot slutten av filmen.
Liker du Takeshi Kitano, er det din plikt å se denne bøllen spille kanskje sin beste rolletolkning noensinne.
