Visit my YouTube channel here.

Tears of the Black Tiger (2000)

By everything sacred in this world, I, Mahesuan, swear, with the Buddha as my witness, I’ll always be true and loyal to my blood brother, Dom, the Black Tiger who saved my life. If I break this oath, may his gun take my life.

Jeg har kun sett en asiatisk westernfilm, og det er den japanske Sukiyaki Western Django regissert av Takashi Miike. Filmen falt i smak, så da var på tide å se Tears of the Black Tiger som er en thailandsk westernfilm. 100% westernfilm kan man ikke kalle Tears of The Black Tiger, for her har du biler og vakre landskap. Ikke skittent nok altså.

Tears of the Black Tiger var regissør Wisit Sasanatieng aller første film. Hans andre film var den fantastiske Citizen Dog. Citizen Dog er noe av det beste jeg har sett innen kjærlighetskomedie. Jeg har skrevet en anmeldelse av Citizen Dog, og jeg kan ikke anbefale den filmen nok.

Historien er enkel i Tears of the Black Tiger. To unge mennesker faller for hverandre, men de kan aldri få hverandre da den ene er rik og den andre fattig. Nå har de begge blitt voksne. Mannen har blitt lovløs, og han er landets beste revolvermann. Kvinnen må gifte seg med en mann hun ikke har følelser for. Selvsagt møtes dere veier igjen, og da blir det trøbbel.

Tears of the Black Tiger er det man kaller en homage eller hyllest til westernsjangeren. Filmen er til tider vakker, men ikke like vakker som jeg hadde forestilt meg. Skuespillerne overspiller scene etter scene, noe som også er poenget.

Jeg kjøpte ikke denne kjærlighetshistorien mellom Black Tiger og Rumpoey. Hver gang Rumpoey fikk sin skjermtid, da fikk jeg lyst til å spole over. Maken til kjedelig og livløs rollefigur skal du lete lenger etter. Men når Rumpoey var vekk og gutta fikk boltre seg med pistoler og bazookaer, da ble det fart over sakene. Actionscenene er helt greie, men svekkes av at filmen har et lavt budsjett. Regissør Wisit Sasanatieng gjorde sitt beste, og han klarer å få noen enkle scener til å bli meget kule. Slik skal det gjøres.

Tears of the Black Tiger er til tider en kjedelig film, spesielt kjærlighetshistorien mellom Black Tiger og Rumpoey fungerte ikke for meg. Dialogen mellom dem var så treg at jeg fikk lyst til spole over. Ellers var det en helt ok film. Å sammenligne den med med Sukiyaki Western Django går ikke. Tears of the Black Tiger er den rolige og visuelle, Sukiyaki Western Django har de gode rollefigurene og actionscenene. Helt to forskjellige filmer rett og slett.

6

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

%d bloggere liker dette: