Noen eksentriske naboer i et lite nabolag blir svært nysgjerrige på sine nye naboer som nesten aldri er ute i dagslys. De er helt sikre på at de nye naboene er mordere, og de er ute etter å bevise det.
The Burbs har jeg sett noen ganger. Jeg husker at jeg ble litt skuffet når jeg først så filmen på tidlig nittitallet. Jeg hadde ikke så store forventninger til en film som i en del kretser har fått delvis kultstatus når jeg satte meg ned for å se filmen mange år etter jeg sist så den.
Nå falt The Burbs mer i smak. Det er ikke verdens morsomste film, når den først prøver å være morsom så feiler den, spesielt med den irriterende tjukke naboen som faller og slår seg og gjør dumme ting hele tiden. Han blir slitsom i lengden.
The Burbs er først morsom når den prøver å holde tilbake. Det er enkle ting som når en ekkel gamling med et merkelig ansikt stirrer og stirrer mens han grynter som fikk meg til å le. Og spesielt er scenen mot slutten fin når karakteren som Tom Hanks spiller gjør seg klar til å ta en tur med ambulansen til nærmeste sykehus. Jeg skjønner at han har fått nok av alt.
The Burbs er en sjarmerende film som ikke akkurat overbeviser de første 45 minuttene. Ligg unna stoppknappen helt til rulleteksten dukker opp, da tror jeg de fleste vil bli sjarmert og underholdt av fargerik film med naboer fra helvete.
