The Godfather: Part II (1974)

I don’t feel I have to wipe everybody out, Tom. Just my enemies.

Det er en del som mener at The Godfather: Part II er en bedre film enn den første filmen. Det er jeg ikke enig i, for savnet av Marlon Brando som Vito Corleone blir for stort. Det gjelder også noen andre sentrale rollefigurer som gjorde den første filmen så bra.

Al Pacino er en god skuespiller, men han klarer ikke helt å følge etter Marlon Brando sin eminente rolletolkning som gudfaren. Han er så kald at det føles umenneskelig ut, og jeg finner ikke noe godhet i denne drittsekken. Han har blitt et menneske han selv forakter, og for meg så blir dette et problem gjennom hele filmen da The Godfather: Part II varer i hele 200 minutter. Marlon Brando klarte å vise varme samtidig som han viste råskap. Men det var kjærlighet der. Al Pacino sin rollefigur er fra en annen verden, og det er synd at hans rollefigur ødelegger i hvert fall min filmopplevelse. Om det er Al Pacino sin rolletolkning, eller om det er hans rollefigur, er jeg litt usikker på. Men jeg tror det blir en blanding av begge deler. Jeg skjønner selvsagt at han har blitt emosjonelt ødelagt og paranoid når han overtar tronen. Han er uskyldig i den første filmen, og i oppfølgeren blir han ødelagt som menneske. Dette er et karakterstudie av en mann som blir ensom og fryktet, han skremmer de fleste vekk, også sin kjære familie. Men igjen, jeg klarer ikke rollefiguren. Jeg har sett filmen så mange ganger, men fremdeles finner jeg det ødeleggende. Jeg skjønner selvsagt de som elsker det, for jeg ser absolutt kvalitetene i selve manuset og jeg skjønner poenget med filmen. Problemet er bare at jeg finner ikke filmen like underholdende som den første filmen.

The Godfather: Part II er en mye mørkere film enn den første filmen, og det skjer ikke så mye her som i den første filmen. Jeg klagde på at en del scener var for korte i den første filmen, men her er det omvendt og jeg kjedet meg til tider i denne filmen. Konfliktene her er langt ifra så interessante, og selve hovedhistorien føles veldig kort ut, selv med den lange spilletiden.

Nå virker det som om jeg slakter The Godfather: Part II, det gjør jeg ikke. Jeg sammenligner den med den første filmen som var en fantastisk film. Jeg satt mer pris på hendelser og rollefigurene i den første filmen. Høydepunktet i The Godfather: Part II er at vi blir bedre kjent med Vito Corleone, denne gangen blir han spilt av Robert De Niro. Robert De Niro er helt fantastisk her, man drar kjensel på karaktertrekkene til Vito Corleone fra den første filmen, så Vito Corleone er i trygge hender i oppfølgeren.

Jeg hadde nesten foretrukket at denne filmen hadde vært en prequel, men det blir en blanding av fortid og nåtid. Igjen viser dette at selve historien og hendelsene i nåtiden er for svake, det stemmer ikke helt. Men det gjør det i fortiden, det er her The Godfather: Part II virkelig skinner som film.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.