One bright day in the middle of the night, two dead boys got up to fight. Back to back Thea faced each other, drew their swords and shot each other. A deaf policeman heard the noise and came and killed those two dead boys.
Filmer basert på sanne hendelser er en god salgsvare. Folk strømmer til kinoene for å se denne type filmer, uansett hvor dårlige filmene er. The Haunting in Connecticut er en skikkelig drittfilm med en elendig historie og forferdelige skuespillere. Å se Virginia Madsen vise morsfølelser er fra en annen verden. Hun er lite troverdig, hun er rett og slett elendig når hun skal vise følelser i en av de mest emosjonelle scenene filme har.
Jeg leste litt i ettertid om denne hendelsen filmen er basert på. Her lukter det råtten fisk lang vei, spesielt sønnen i huset som fikk kreft befølte sin søster og fikk diagnosen schizofren. Han gikk på tunge medisiner, og da kan man sikkert se litt av hvert. Å lage en film om denne såkalte hendelsen er helt på trynet, familien eier ikke mye kredibilitet.
The Haunting in Connecticut er verken skummel eller engasjerende. Ingen har bedt familien om å bo i dette huset. Hvorfor ikke finne en annen og mindre plass hvis sønnen i huset er plaget av gjenferd? Familien har dårlig råd, men de behøver da ikke å ha et helt hus for seg selv. Senk kravene litt!
Det er alltid interessant å lese i ettertid hva som skjedde, for når man har lest uttalelser og dannet seg et bilde av de involverte, satt jeg å lo godt når den syke guttungen i huset ikke var helt mentalt frisk. The Haunting in Connecticut er en lite troverdig film som ikke byr på skremsler i det hele tatt. Det eneste inntrykket jeg satt igjen med var at dette var en evneveik familie som bor i et hus i nærmere to år og ikke flytter ut.
