If you want to save our world, you must hurry. We don’t know how much longer we can withstand the nothing.
De fleste som vokste opp på 80-tallet husker The NeverEnding Story, spesielt tittelmelodien som er ganske fengende må jeg si. Selv var jeg aldri stor tilhenger av filmen. Jeg syntes den ble for trist, jeg foretrakk The Goonies, Krull og Willow. Jeg tror jeg ikke skjønte filmen helt på den tiden, jeg var for ung og altfor dum.
Historien er fin, men litt for dyp for de yngste. Sett med voksne øyne blir The NeverEnding Story en ganske unik film med temaet den tar opp med depresjon, savn og tomhet. Men vil de yngre barna skjønne poenget med filmen? Det tror jeg ikke.
Filmen sliter litt med tempoet. Det flyter ikke helt, og det blir noen langtekkelige scener her. Effektene er absolutt godkjente, spesielt er det imponerende å se Rockbiter. Dagens unge vil le av effektene, jeg savner dem faktisk, spesielt ting som er laget for hånd.
Skuespillerne er ikke av de beste. Barret Oliver er elendig som Bastian, helt fryktelig. Det er først og fremst den visuelle stilen og historien som er grunnmuren, og den står støtt, selv med små jordskjelv når Barret Oliver åpner kjeften sin.
The NeverEnding Story er fremdeles en unik film. Den er ikke som andre fantasifilmer for barn. Den har sin egen identitet, sitt eget lille univers og det helt spesielle, budskapet den formidler.
