You never forget kids like Emily, or Andy, but they forget you.
Toy Story 2 er bedre enn forgjengeren. Det skjer mye mer, det er flere leketøy, og Woody og gjengen er mer morsomme enn det de var i den første filmen. Men selv om filmen er ganske god, liker jeg ikke Woody. Han er en kjedelig rollefigur jeg ikke får følelser for. Jeg skylder på at jeg aldri har likt cowboyer.
Det jeg forventer av påkostede oppfølgere klarer Toy Story 2 å levere. Tempoet er høyere, effektene bedre og humoren fungerer mye bedre sammenlignet med den første filmen som var mer mørk etter halvspilt tid. De beste scenene er uten Woody, for når Woody dukker opp på skjermen med en cowboyjente og en kar i en uåpnet boks, da føltes det ut som om jeg se så to forskjellige filmer. Woody som den filosofiske, Buzz Lightyear som actionhelten. Jeg foretrekker helt klart Buzz Lightyear, han leverer det jeg forventer av en film som handler om leketøy. Jeg orker ikke å sitte og se på en cowboydukke med depresjoner. Buhu, Andy vil ikke leke med meg mer! Sippunge!
Det hadde vært fint hvis Woody hadde dødd i den første filmen, han er og forblir en tam og kjedelig rollefigur uten sjarm. Han er en pervers faen som hele tiden vil bli tatt på. Kanskje Andy vil fingre ham i ræva i Toy Story 3? Det hadde Woody likt, den perverse lille dukken.
