Griffin, you move in mysterious ways, but I like it! I like it!
Det er alltid artig med filmer som fokuserer på hva som skjer bak kulissene i Hollywood. Det meste er kjent, lykkelig slutt og regissører som selger sjelen sin for å få sin film lansert. Og ikke minst studiosjefer som ikke vet hva de holder på med. Det er for mange mektige sigarrøykere som blander seg inn når en film skal lages. Det som ødelegger de fleste filmer fra Hollywood for meg er lykkelige slutter. Jeg er drittlei av lykkelige slutter som kommer ut av intet, og The Player leker med det fenomenet når Bruce Willis redder dagen.
The Player har heldigvis en slutt som er tilfredsstillende, en utypisk Hollywood-slutt i en film. Det er morsomt å se så mange kjente fjes, selv om de fleste skuespillerne kun har noen få sekunder med skjermtid, føler man at her er man med bak kulissene i Hollywood. Tim Robbins er alltid sikker der han spiller en paranoid mann som er ute å kjøre etter at han mister besinnelsen. Politiet er fienden, merkelig nok, for rollefiguren til Tim Robbins er underutviklet. Selv om man aldri lærer ham å kjenne, er politiet frekke i kjeften og noen idioter som er mer opptatt av tamponger.
The Player har noen scener som trekker ned tempoet. Filmen stopper opp noen ganger, det er aldri positivt når jeg må kikke på klokken for å se hvor lenge det er igjen av filmen. The Player mangler rytme, starten er god og The Player blir forvandlet til en spennende krimfilm, men utover i filmen glemmer man krimmen og filmen begynner å vandre hit og dit. Den blir ufokusert, og kjærlighetshistorien er dørgende kjedelig. Jeg liker ikke for mange lykkelige slutter og påklistrede kjærlighetshistorier.
En film med mange gode poeng. Men den gaper over litt for mye, og den har nok en kjærlighetshistorie som er ødeleggende. Romantikk er ikke svaret på alt!
