Helter.
Bang Rajan (2000) var en herlig filmopplevelse, Thailands svar på Braveheart. Oppfølgeren har samme regissør og samme historie. De snille må stå i sammen mot slemme burmesere, og mellom kampscenene lærer vi å kjenne rollefigurene. De er ikke like fargerike som de vi ble kjent med i originalen, flotte mustasjer mangler og skuespillerne er dårligere.
Actionscenene er kaotiske og uoversiktlige. Det er vanskelig å få med seg hva som egentlig skjer. Det er noen kroppsdeler som blir kappet av, men det er ingen stilfulle drap man vil huske i ettertid. Det er mer realistisk, rett på.
Det beste med filmen er filmmusikken som jeg mener jeg har hørt i andre filmer. Ene melodien er veldig lik den vi finner i emosjonelle scener som i The Rock. Dette er ikke et unikt tilfelle, det skjer overalt, også i Hollywood. Filmmusikken står aldri stille i Bang Rajan 2, den har alltid noe å formidle, og det fungerer fint selv om filmmusikken blir repeterende. I kampscenene bringer filmmusikken frem ekstra energi. God filmmusikk er halve filmopplevelsen, den som sier noe annet er en tulling! Den kan løfte en film noen hakk, den kan også gjøre en film dårligere.
Bang Rajan 2 var bedre enn forventet. Jeg forventet det verste, men det var betryggende å se at det var samme regissør som stod bak den første filmen som også regisserte oppfølgeren. En oppfølger var ikke nødvendig, men noen skal tjene til livets brød. Den første filmen ble en stor suksess, så en oppfølger måtte komme før eller siden. Har du sett originalen, er det viktig å senke forventningnivået. Bang Rajan 2 er mer kaotisk og har ingenting nytt å fortelle, men for oss som liker filmer om helter og død er dette en oppfølger som er verdt en titt.
