En lang gåtur.
The Way Back er basert på sanne hendelser om en lang gåtur fra Sibir til India. Her stifter vi bekjentskap med tøffe menn og en kvinne som ikke gir slipp på livet og friheten før de stirrer døden inn i øynene. Denne historien burde være en inspirasjon for oss alle når vi klager på bagateller. Vi lærer også at varme er mye tøffere enn kulde, se bare på den lange gåturen i Mongolia, det er en lidelse å se på selv om man sitter godt plassert i godstolen.
Skuespillerne er gode, det skulle bare mangle med denne rollebesetningen. Den første halvdelen er den beste, når gruppen sier farvel til Colin Farrell, mister filmen sin mest interessante rollefigur og fargeklatt. Da blir filmen litt langetekkelig, og fremdriften stopper opp når de ankommer Mongolia. Fra vakre grønne naturbilder til ørken er alltid visuelt en nedtur.
Det skjer ikke så mye i The Way Back. Vi kommer aldri godt nok innpå rollefigurene, de inviterer oss ikke inn på besøk, dette er en gruppe som holder det meste for seg selv og sine. Jeg klarte ikke å knytte noen bånd til karakterene, jeg respekterte dem, men når de er så harde lærer vi dem aldri helt å kjenne.
The Way Back blir langtekkelig og spilletiden for lang. Litt flere spennende hendelser hadde ikke skadet, for det skjer svært lite på denne turen. Tenk bare på at filmen er basert på sanne hendelser, tenk på psyken til disse karene, det er det og skuespillerne som redder filmen.
