En mann som aldri gir opp.
Det er alltid rørende at foreldre gjør alt for å redde ungene sine i virkeligheten. Extraordinary Measures er basert på sanne hendelser, men filmatiseringen er ganske så elendig. Kvalmende, sukkersøt filmmusikk som spilles når en unge dukker opp i rullestol eller når far er glad eller lei seg. Det holder ikke kun med å vise noen unger i rullestoler for at en film skal røre meg, det må gode skuespillere og et solid manus til. Skal det være sjarmerende og akseptabelt at en ung jente er frekk i kjeften og kan gjøre hva hun vil for at hun er dødssyk? Plukk henne opp fra rullestolen og gi henne ris, det skjer ikke, men det burde ha skjedd!
Du finner nesten ikke en kjedeligere duo enn Harrison Ford og Branden Fraser. Bare tanken er et mareritt for meg, verre er det når det faktisk skjer. Harrison Ford er sur og kjedelig, Brendan Fraser eier ikke karisma, og han har nok spist opp noen unger siden forrige film. Det har blitt ubehagelig å se på ansiktet og kroppen til tjukken Brendan Fraser. Han ser ut som en forvokst bever!
En fin historie, men en kvalmende filmatisering som får middagen til å vandre oppover. Emosjonelt er det ikke noe galt med undertegnede, jeg føler mye, men dette tullet har jeg blitt for gammel til.
