En bortskjemt kvinne.
Jeg elsker Seabiscuit (2003), og jeg forventet dem samme opplevelsen med Secretariat. Men den gode filmopplevelsen uteble, filmen ble heller forvandlet til en film som provoserte der vi følger en bortskjemt dame og hennes kjedelige familie som kjemper sin ærefulle kamp for å ikke miste ansikt.
Med en haug tamme skuespillere og en drittkjerring som heter Penny Cherey, klarer ikke Secretariat å engasjere. Diane Lane er bare fryktelig dårlig som drittkvinnen Penny Cherey. Diane Lane eier ikke utstråling eller mye talent. For meg er det viktig å ha skuespillere som stråler, som du føler lever seg inn i rollen de spiller. Diane Lane har ingen kvaliteter som skuespiller, jeg håper hun har bedre kvaliteter som menneske.
Hva forventet jeg av Secretariat? Jeg forventet å følge heltene i filmen, da spesielt hesten og treneren. I stedet følger vi den bortskjemte Penny Cherey og hennes råtne familie uten personligheter. Skal jeg virkelig bry meg om hesten vinner for en dame og en familie som ikke mangler mat eller materielle ting i livet? Historien er virkelig kvalmende, og det er helt utrolig at man i det hele tatt ga grønt lys til manuset. Alt handler om en bortskjemt dame og hennes behov for å vise seg frem, selve hestesporten kommer i andre rekke, det holder bare ikke.
Seabiscuit er en fantastisk film som gjør det meste riktig. Secretariat har null karakterdybde, null engasjement og en hest som muligens var dopet. Denne filmen er ikke en hyllest til hesten, det er en hyllest til en pr. kåt drittkjerring og hennes bedritne familie. Og for å toppe det hele når Secretariat løper mot målstreken i det siste og avgjørende løpet, pumpes det Jesus-musikk ut av høyttalerne. Ikke kult, ikke kult.
