You’re messing with my Zen thing, man!
Jeg har ikke noe spesielt forhold til den første Tron-filmen, den var ikke en av mine favorittfilmer på 80-tallet. TRON: Legacy ser selvsagt bedre ut, den ser strålende ut. Lydbildet er også enormt, filmmusikken av Daft Punk passer perfekt, som hånd i hanske.
Der TRON: Legacy svikter er med spilletiden og en del unødvendige scener som trekker ut og ødelegger flyten til filmen. Jeff Bridges er mer The Dude fra The Big Lebowski her, noe som var litt artig. Hans yngre utgave av seg selv er ikke helt fotorealistisk, men teknologien nærmer seg. Man ser at ansiktet ikke hører helt hjemme på kroppen, men det ikke langt unna før det meste vil stemme.
TRON: Legacy er en audiovisuell opplevelse som har en historie som fungerer greit. Filmen er spennende og lydbildet er halve filmopplevelsen, hvis ikke mer. Dette er en film som må oppleves på kino eller hjemme på et godt lydanlegg. Her er det bare til å skru opp volumet, sette seg ned i godstolen og bli med på en unik reise med gode effekter og noen artige skurker.
