Fortiden kommer alltid på besøk.
Endelig er Donnie Yen tilbake i sitt rette element når han kan leke litt mer med sin rolletolking og ikke være så gravalvorlig som han har vært i de siste filmene han har medvirket i. Den første halvdelen er morsom og sjarmerende, så tar filmen en liten pause midtveis før fortiden innhenter Liu Jin-xi og han må kjempe for familien sin som er i stor fare.
Regissør Peter Chan er en regissør jeg liker svært godt. The Warlords var en herlig film, og det har gått hele fire år siden Peter Chan sist regissert den filmen, så det var på tide med en ny film igjen. Estetisk sett er Wu xia nydelig å se på, kampkoreografien er topp og det hele er oversiktlig. Prikken over i-en er den nydelige og tøffe filmmusikken der Peter Chan igjen viser at han elsker elektriske gitarer, hvem gjør ikke det?
Wu xia blir en slags blanding av A History of Violence, Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame og Fearless. Den låner mye fra disse to filmene, og desserten er en liten hyllest til Shaw Brothers på slutten. Problemet med Wu xia at man som seer blir forvirret over hva slags film dette er. Først en komedie der en politimann leker Willem Dafoe fra The Boondock Saints, det er her filmen er strålende og sjarmerende. Så tar filmen opp temaet at det er aldri for sent å forandre seg som menneske, at noen tar vare på at de får en ny sjanse i livet. Veldig lik Fearless der altså. Så blir den siste akten en hyllest til filmstudioet Shaw Brothers med vakre og energiske kampscener der sakte film blir riktig brukt. Jeg bare elsker å se nærbilder i sakte film når slag treffer ansiktet til den uheldige.
Det blir mye sjangerblanding og et alvorlig tema som blir tatt opp. Sett under ett blir sjangerblandingen litt ødeleggende for filmen med tre forskjellige akter, som i Fearless, bare at Fearless ikke vandrer overalt, der skal Fearless ha mye skryt, den holder seg på skinnene og skifter aldri retning. Den andre akten blir også den svakeste i Wu xia, den dreper mye av tempoet til filmen, og hendelsene er ikke like interessante som i den første og tredje akten.
Wu xia er klart den beste kampsportfilmen som har kommet fra Hong Kong og Kina de siste årene. Endelig en film jeg klarte å hygge meg med, spesielt den første og tredje akten er solide saker.
