Visit my YouTube channel here.

127 Hours (2010)

Hey there, Aron! Is it true that you didn’t tell anyone where you were going?

Verdensmestere finnes det nok av, og det har blitt populært å lage filmer om disse menneskene som tror de er uovervinnelige og som får en lærepenge for livet, men ikke alle overlever. Der Christopher McCandless i Into the Wild fikk en dyrebar lærepenge, slipper Aron Ralston billigere unna, men det var nære på at han også takket for seg.

Det skjer ikke mye i 127 Hours. Aron Ralston møter noen kvinner helt i starten av filmen, etter det er det enmannsshow for James Franco som storspiller. James Franco har i mine øyne vært en undervurdert skuespiller. Han har mye talent i seg, han velger litt særere roller, men det er bare bra i mine øyne. Her bærer han hele filmen på sine skuldre, og han gjør det med bravur. Når et kamera er rettet på en skuespiller i nesten en hel time, må skuespilleren ha noe utenom det vanlige. Her spilles det nemlig på alle registrere, og James Franco har null problemer og åpner seg opp som en åpen bok for publikum.

Aron Ralston lærte tydeligvis mye etter denne hendelsen. Legg igjen en lapp eller beskjed så andre vet hvor du oppholder deg. At han i det hele tatt kunne leke med sitt eget liv på denne måten er ren og skjær idioti. Du reiser ikke alene på turer der det ikke ferdes mange mennesker. Ting kan skje, Aron Ralston var en idiot, men en tøff idiot med bein i nesa.

127 Hours er en solid film, men det frister ikke så mye å se filmen igjen. Den blir litt langtekkelig i lengden med reklame for Coca Cola og drikking av urin. 127 Hours føltes ut som en reklamefilm i perioder der Danny Boyle produserer hektiske bilder jeg ikke syntes passet helt inn. Til hans forsvar må det sies at filmen var sikkert vanskelig å lage, det skjer jo ikke akkurat så mye.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.