Megamind (2010)

Let’s stop wasting time and call your boyfriend in tights, shall we?

Megamind er et fattig forsøk på å lage en animert utgave av Superman-filmene. Det er ingenting originalt å spore i denne animasjonsfilmen. Historien er som sagt en kopi av Superman-filmene jeg vokste opp med, og det blandes humor inn i miksen som ikke fungerer i det hele tatt. Jeg humret ikke en eneste gang, jeg kikket stadig på klokka for å se hvor lenge det var igjen av filmen. Jeg ble rett og slett kvalm over hvor mye denne filmen lånte fra Superman-filmene, dette kalles plagiat.

Ikke nok med det passer ikke filmmusikken inn heller med kjente rockelåter som skal få seerne til å glemme hvor dårlig filmen er. Det holder ikke med Welcome to the Jungle her, for en våken hjerne lar seg ikke lure av dette vaset!

Hollywood har et stort problem når de lager animasjonsfilmer, de er mest myntet på barn. Pixar og Studio Ghibli er redningen, og det virker som om det er kun disse to og ingen andre som tør å ta en sjanse med litt mørkere animasjonsfilmer. Jeg liker animasjonsfilmer, men jeg er lei av sprudlende farger og rollefigurer som aldri er truende. Jeg vil se mennesker og andre skapninger dø. Jeg vil ha en bekmørk animasjonsfilm med høy kvalitet. Da er Japan redningen med sine animefilmer.

Megamind frir til sitt unge publikum med popreferanser som unge hjerner vil kjøpe. En dag våkner de opp, og da er jeg ganske sikker på at de vil føle seg lurt.