We are going to pull of the TRUE crime of the century… we are going to steal the MOON!
Despicable Me er en lett film som mangler sjarm. Det er mye mer man kunne gjort med denne ideen der slemme skurker konkurrerer om å være den slemmeste på planeten. Selvsagt tar skaperne bak filmen en snarvei når de introduserer tre foreldreløse jentunger som i starten blir utnyttet av den slemme forskeren, men han får følelser for dem underveis.
Filmen tok meg tilbake i tid når man som seer ikke kunne kreve så mye av animasjonsfilmer fra Hollywood. Historien er ganske simpel, det som redder filmen er noen sjarmerende skapninger som hjelper den slemme vitenskapsmannen som skal stjele månen. De ligner på markene fra spillene Worms. Hans nemesis er en kjedelig nerd som ligner på Bill Gates, han er bare der, han eier ikke personlighet eller sjarm.
Despicable Me er ikke direkte en god film, jeg kikket stadig på klokka, historien er så generisk som den kan bli. Etter Pixar satt standarden, holder det ikke med 3D og søte jentunger. Dette var en skuffelse.
Altså, det var litt som jeg sa det når filmen var ferdig “Bra disse gule-sider figurene var der, slik at jeg kunne telle dem, så jeg slipper å kjede meg alt for ofte” 3 av 10 fra meg. Bra at skuespillerne var bra, Steve Carell er en artig fyr, bare synd at han hadde så lite å spille på.
Har mest lyst til å slå inn trynet på Steve Carell. Noe med hans ansikt som gjør meg rasende. Elsker The 40 Year Old Virgin, det skal sies.