Uh, no, no thanks. I never drink when I fly.
Sett fra dagens standard er ikke Superman den beste filmen. Den første timen er kjedelig, og Richard Donner klarer aldri å introdusere Superman på en skikkelig måte. Det er bra gjort når man bruker nesten en time på oppveksten til unge Clark Kent.
Det som for meg gjør Superman til en god opplevelse er rolletolkningen til den avdøde Christopher Reeve. Det er få skuespillere som takler å spille en superhelt som gjemmer sin identitet. De må spille to roller, og de fleste takler ikke det. Det gjør Christopher Reeve med bravur. Han er naturlig klomsete som Clark Kent, og han er autoritær, men en mann med følelser når han er Superman. Mot slutten av filmen viser Christopher Reeve hvorfor han er den eneste og beste Superman når han viser følelser. Ansiktsuttrykkene han har er utrolig å bevitne. Det er så mye følelser i disse scenene.
Som film sliter Superman. Jeg har aldri hatt så store kunnskaper om Superman. Jeg har tatt med meg litt her og der. Det virker som om Richard Donner forlanger at seerne skal kunne sine historie om mannen av stål. Han kan gjøre de utroligste ting, men det er her filmen feiler. Vi kommer aldri under huden på Superman og hva som driver ham. Hvordan oppdager han nye sider ved seg selv? Hvor kommer drakta fra? Hvor kommer symbolet S fra? De fleste spørsmålene har jeg fått svar på, men det fra andre kilder. Noen av dagens superheltfilmer bygger opp rollefiguren mens vi ser på. Batman Begins og Spider-Man 2 er etter min mening de ledende i denne sjangeren.
Effektene er virkelig ikke gode etter dagens standard. Men tatt i betraktning at filmen er over 30 år gammel, så gjør de jobben sin. Skuespillerne gjør en grei jobb. Gene Hackman bli litt for mye klovn, og det ødelegger litt. Historien er som sagt for svak, både oppbyggingen av Superman og selve skurken sliter også
Det er bare en Superman, og hans navn er Christopher Reeve. Takk for de gode minnene Christopher!
