You will travel far, my little Kal-El, but we will never leave you-even in the face of our deaths. You will make my strength your own. You will see my life through your eyes, as your life will be seen through mine. The son becomes the father. And the father, the son.
Brandon Routh har fått den tunge oppgaven å spille Superman etter at Christopher Reeve satte standarden. Christopher Reeve var som skapt for Superman rollen. Brandon Routh fikk ikke en lett jobb. Jeg kan si med en gang at Brandon Routh ikke er i nærheten av Christopher Reeve. For det første klarte Christopher Reeve å spille to forskjellige roller. En som den klossete og forvirrede Clark Kent, og den selvsikre Superman. Brandon Routh sin rolletolkning av Clark Kent er sørgelig å se på. Du ser at han forsøker så godt han kan med å kopiere Christopher Reeve sin rolletolkning uten hell. Brandon Routh fungerer ikke som Superman heller. Han har ikke den autoriteten som Christopher Reeve hadde, og Brandon Routh mangler karisma. Brandon Routh var feil person til å spille Superman. Han var ikke moden for denne oppgaven.
Skurken i filmen er den gamle kjenningen Lex Luthor. Jeg er lei av denne skurken, og jeg jublet ikke akkurat for at Kevin Spacey fikk rollen. Kevin Spacey har hatt noen fine rolletolkninger tidligere, men til tider blir han veldig endimensjonal i sine rolletolkninger. Kevin Spacey mangler karisma. For å sette det litt på spissen, har man sett en Kevin Spacey film har en sett dem alle. Han har sine begrensninger når han skal velge roller.
Kate Bosworth som Lois Lane starter ikke lovende. Jeg skjønner hvorfor hun er bitter, men hun er jo totalt død og apatisk nesten gjennom hele filmen. Håper vi slipper å se henne igjen i neste Superman film. Men hun dukker nok opp hvis det blir en ny film.
Grunnen til at en vil se en Superman film er selvsagt actionscener. Skuffelsen ble ikke mindre da filmen ikke hadde mange actionscenene. Det er helt greit, for det var det som gjorde Spider-Man 2 bra etter mitt syn. Spider-Man 2 satset på historien, og Peter Parker sin kamp mot seg selv. Superman Returns har en spilletid på rundt 150 minutter, og Superman Returns forsøker seg på det Spider-Man 2 gjorde uten hell. Superman Returns har egentlig ikke en historie å fortelle. Det blir ikke noe dybde i historien, og da er man avhengig av at det er storslåtte actionscener. Det mangler også. Actionscenene er ujevne. Noen er bra laget, mens andre sliter med dårlig CGI. Hovedmangelen er at det er ikke en skikkelig actionscene som tar pusten ut av en. Det nærmeste er når en skurk skyter en kule rett i øyet på Superman, og kulen preller selvsagt av. Den scenen er bra, det skal jeg innrømme.
Dette avsnittet inneholder store avsløringer. Superman Returns skal ha pluss for en ting, og det er når filmen nærmer seg slutten. Superman får grisebank og havner i koma. Det var en scene som gjorde inntrykk, og som løfter filmen litt opp. Så kommer det som trekker filmen ned igjen, og det er at Superman har fått en sønn sammen med Lois Lane. Snakk om å trekke filmen ned i gjørma. Vi får ikke svar på hvordan i alle dager Superman kunne få barn sammen med Lois Lane. Når det gikk for Superman så hadde jo spermien til Superman gjennomboret Lois Lane. Det er forskjellige teorier har jeg sett, men som jeg har nevnt tidligere er dette beviset på hvor dårlig historien er. Det dummeste en regissør kan gjøre er å undervurdere seeren. Og det er det Bryan Singer har gjort her. Som Jackie Chan sier, aldri undervurder seeren. Jackie Chan er mye smartere enn du tror!
Superman Returns imponerer ikke. Svak historie, og filmen mangler storslåtte actionscener. Skuespillerne imponerer ikke, men filmen er ikke den verste filmen som er laget. Jeg hadde store forventninger til Superman Returns, derfor ble denne anmeldelsen litt kritisk.
