Let’s go get ’em ourselves! C’mon, I know some judo.
Dette var utgaven jeg og alle andre vokste opp med. Jeg må si jeg foretrekker utgaven til Richard Lester, for den føles ut som en mer komplett film uten for store hull i historien som versjonen til Richard Donner.
De nye scenene fungerer bra, men mange av de samme problemene er her også, spesielt med dialogen til General Zod og hans dumme medhjelpere. General Zod er skrevet som en evneveik guttunge som vil at alle skal knele for ham, men ligger det mer bak? Vil han kanskje ha en sugejobb? Man må bare le av skurkene, men de er de beste i Superman-serien. De gir Superman en tøff kamp, men tiden har løpt ifra disse filmene, for skurkene er så dumme at jeg ikke lenger kjøper det. General Zod er lederen for alle karikaturer i filmverdenen som er onde. Han er en enkel mann, denne skjeggete karen som ikke har et liv.
En ting til er at Margot Kidder ikke kler rollen som Louis Lane i det hele tatt. Hun er ekkel, spiser hamburgere og røyker. Hun ser ut som en hardbarket narkoman som er på jakt etter sitt neste skudd. Jeg tror ikke på at en så kjekk kar som Christopher Reeve vil falle for denne alkoholiserte kjerringa som sikkert piller seg i nesa og skyter buser på folk. Margot Kidder satte en ny standard for ekle kvinnelige skuespillere i popcornfilmer. I popcornfilmer skal kvinnene være vakre, ikke slitne alkoholikere.
Richard Donner sin versjon er mørkere, Richard Lesters versjon er mer lystig og leken, men samtidig ganske så enkel. Fremdeles er Superman II fra 1980 min favorittfilm i serien.
