En pikk i øyet.
A Serbian Film var fjorårets store film for oss som liker filmer utenom det vanlige, såkalte torturpornofilmer som strekker strikken til det sliter. Milos er en pensjonert pornostjerne som får et jobbtilbud han ikke kan si nei til. Det viser seg at filmen han medvirker i og har hovedrollen i, er en såkalt snuff-film.
Jeg gledet meg til å se denne filmen. Jeg elsker å se denne type filmer etter å ha sett for mange middelmådige filmer som gjør meg kvalm. Jeg vil dykke ned i menneskets syke sinn, jeg vil føle avsky og jeg vil bli fly forbannet. Utrolig nok klarte ikke A Serbian Film helt det. Det skjer nesten ingenting den første timen, men så begynner det å smelle med missbruk av et nyfødt barn, voldtekt av en kvinne som blir halshugget mens Milos i ruspåvirket tilstand fortsetter å knulle henne. Tannløs suging og kvelning etter at kvinnen har fått trukket tennene sine, og litt Oldboy takter helt mot slutten. Slutten elsket jeg, snakker da om den aller siste scenen i filmen når Milos må gjøre et valg. Jeg satt igjen med følelsen av å ha sett en skitten utgave av Oldboy, det likte jeg.
Jeg trodde jeg ville hate A Serbian Film med sin spekulative vold. Men A Serbian Film var ikke like ille som forventet med tanke på hva som skjer i den virkelige verden. Dette er en film, det jeg leser i avisene er mye mer skremmende. Å lese og skape sine egne bilder i hodet er alltid mer skremmende synes nå jeg. Kanskje det er litt synd at jeg ikke reagerer på all voldsbruken og torturen i denne filmen, men jeg vet at dette kun er en film. Dessverre skjer nok det vi ser i A Serbian Film i virkeligheten også, men jeg vet at jeg kun ser en vanlig spillefilm, jeg ser ikke en ekte snuff-film.
Det jeg likte best med filmen var ødeleggelsen av Milos. Jeg elsker mørke slutter, og slutten satt som et skudd. Det verste man ser i filmen er de små detaljene og noe av dialogen. Den siste setningen i filmen gjorde meg uvel. Scenen der Milos knuller en mindreårig vekker også avsky, spesielt når vi ser avføring eller blod strømme ut av endetarmsåpningen. Disse to scenene vekket avsky og samtidig tristhet, for så langt har vi mennesker kommet i vår siviliserte verden.
Dette er en film som har mye mer å tilby enn den oppskrytte verstingen Grotesque som kom ut i 2009. A Serbian Film er treg, men den ser bra ut og det som er mest interessant er ødeleggelsen av naive Milos og hans familie. Drapene, knullingen og alle kukkene var ikke høydepunktene, det er reisen til Milos. Dette er en film som er deprimerende, dette er en film som viser oss en sannhet vi nekter å tro eksisterer. A Serbian Film kan kanskje være en oppvekker for dem som lever i en sin lille, trygge boble.
Martyrs, The Girl Next Door og Idi i smotri er mer forstyrrende filmer enn A Serbian Film etter min mening. Jeg satt ikke igjen med den samme følelsen når A Serbian Film var ferdig, den gjorde ikke like stor emosjonell skade som de tre ovennevnte filmene da man aldri blir godt nok kjent med ofrene i filmen. Man knytter ikke bånd til dem, de er ukjente mennesker uten personlighet, derfor blir det vanskelig å føle så mye når grusomme ting hender dem, kaldt men sant. Mye av oppstyret rundt filmen er all sexen, kvinnene som blir mishandlet og knulling av mindreårige. Men etter å ha lest litt i avisene i det virkelige liv, klarer ikke A Serbian Film å sjokkere like mye som den ønsker selv, men dårlig er den ikke. Srdjan Todorovic som spiller Milos leverer faktisk en god rolletolkning som opplever helvete på jord. Filmen ser bra ut, musikken skaper en ekkel og stemningsfull atmosfære. Her ble jeg overasket over hvor profesjonelt gjennomført filmen er.
De fleste vil sikkert slå av filmen før det kanskje skjer noe eller spole fremover for å se volden, eller de vil slå av filmen når volden starter. Det er ikke lurt, for A Serbian Film skaper sakte men sikkert en stemning jeg forbinder med David Lynch. Bli med på turen med naive Milos, det er etter min mening poenget med filmen. Verden vi lever i er en brutal lekeplass, Milos er en av brikkene i all galskapen.
