Visit my YouTube channel here.

Air Doll (2009)

En sexdukke og ensomhet.

Air Doll er en tenkende film om ensomhet i en storby. Selv om man lever i midtpunktet betyr ikke det at man ikke er ensom. Mange er ensomme, mange sliter på en eller annen måte som kanskje ikke andre ser. Air Doll tar opp dette temaet, men den mater ikke inn budskapet med en teskje. Det var noe jeg ikke helt fant ut av, men det får så være.

Merkelig var det å se sørkoreanske Doona Bae blottlegge seg så mye, merkeligere var det å se en sørkoreansk skuespiller ha en ledende rolle i en japansk filmproduksjon. For det er ikke hvem som helst bak kameraet, det er nemlig Hirokazu Koreeda (Still Walking, Nobody Knows). Han er en dyktig regissør som vet å fortelle en historie. Hvorfor valget falt på på Doona Bae hadde vært interessant å få vite. Mulig de fleste kvinnelige skuespillere i Japan trakk seg da rollefiguren må vise pupper og nakenhet. Mange kvinner får problemer i ettertid når de har blottet seg for alt og alle på det store lerretet, så dette var ikke en rolle alle hadde taklet. Det har vært nok av selvmord blant kvinnelige skuespillere etter at de kledde av seg foran kameraet. Har man ikke psyken og er sterk nok, kan faktisk denne form for avkledning ødelegge et menneske.

Air Doll er en sår film med god kameraføring og nydelig filmmusikk. Det som ødelegger er et typisk problem i Japan, nemlig spilletiden. I underkant av to timer er for lenge, budskapet kommer frem når det har gått rundt 95 minutter, mer trenger ikke denne filmen. Derfor blir det noen unødvendige scener og noen lange scener som kunne vært trimmet ned.

Air Doll traff meg ikke helt. Den kunne gjerne fokusert mer på de ensomme menneskene, lære dem litt å kjenne. For mye sexdukke ødelegger sårheten og temaet som blir tatt opp. Det er mye å hente i Air Doll, men det er litt vanskelig å gripe tak i.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

%d bloggere liker dette: