Don King talks black, lives white and thinks green.
Jeg er ganske sikker på at nesten alle vet hvem Muhammad Ali er. Jeg vet om hans bragder i ringen, men utenfor stilte jeg helt blank. Hvis filmatiseringen av hans kanskje hardeste periode i livet er riktig, så er Muhammad Ali ganske uspiselig som en horebukk av en mann, og en mann som er ute etter trygghet og som blir fanget i et nett av griske mennesker som er der kun når han er på topp, men som forsvinner like raskt når han ligger nede.
Ali er en god film, spesielt før han ankommer Zaire. Jeg skjønner og kan kjenne meg igjen i hans følelser mot et system som ikke er riktig. Ingen liker å bli overkjørt, kun de sterkeste protesterer på ting som er galt, men som ingen tør å si. Hvorfor skal han løfte en finger for hvite djevler? Jeg hadde selv ikke løftet en finger for å beskytte konger eller politikere, svin kan lett erstattes.
Muhammad Ali er en selvopptatt mann, en redd mann utenfor ringen som vil slå hånd av sin fortid. Det gjør han med å konvertere over til Islam. Der får han kontakt med griske og mektige mennesker som kun er der når sola skinner, så fort det blir trøbbel ser vi ikke noe lenger til disse falske svina. Men når Muhammad Ali igjen gjenforenes med svina, så må en lure på om denne munnrappe bokseren er litt evneveik. Det er noe som ikke helt stemmer med ham som person, noe er galt, og det er garantert før han fikk for mange slag i hodet.
Ali er en lang film som har sine problemer. Michael Mann forsøker å skape en slags drømmende tilstand der man som seer tar til seg inntrykkene han forsøker å formidle. Jeg synes det ble for mye fjas der Michael Mann selvfølgelig bruker sitt håndholdte kamera for å bringe mer realisme slik at vi føler at filmen blir mer ekte. Når Muhammad Ali ankommer Zaire mister Michael Mann kontrollen over det han forsøker på. Det som skulle være det beste med filmen viser seg til å bli det motsatte. Det blir så mange unødvendige scener med håndholdt kamera og urytmisk klipping. Forsøker Michael Mann å leke Terrence Malick?
Will Smith er ujevn som Muhammed Ali. Han er som vanlig flink når han må spille på følelser og stolthet, men som den munnrappe Muhammad Ali feiler han. Når Will Smith forsøker å være den livlige og karismatiske Muhammad Ali, glemmer han plutselig at han spiller Muhammad Ali, han spiller seg selv. Skikkelig skuffende. Rollen som Jamie Foxx spiller bringer ingenting til bordet. Hva var poenget med denne anonyme rollefiguren?
Boksekampene er godt filmet og det føles ekte. Det var der The Fighter bommet, men i Ali så er det realistisk og veldig autentisk med det som skjedde i virkeligheten. Detaljene er imponerende, det er bare å ta av seg hatten for de gode boksekampene.
Ali er ikke den beste biografifilmen. Jeg ville ha to eller tre filmer der vi fulgte Muhammad Ali når han vokste opp og fant idretten som ville forandre hans liv. Så ville jeg ha denne filmen om hans hardeste prøvelser som profesjonell bokser, og tilslutt nedturen når sykdommen kom snikende og han måtte legge hanskene på hylla. Muhammad Ali er en fascinerende person, og hans livshistorie er også interessant. Derfor hadde det beste vært å lage tre filmer om hans liv som bokser og hans privatliv. Men noe var galt med denne selvopptatte mannen som var et geni i ringen, men som manglet empati og noen hjerneceller utenfor ringen, kan det virke som.
Dette er helt feil film….alt er galt fra skuespillere til regisør. Jeg har alltid hatt en fasinasjon av boksing. Det er et psykisk spill hvor de som er raskest og sterkest ofte taper mot svakere boksere som har klart å “gudegjøre” seg selv, de overbeviser først seg selv og så omverdnenen om sin egen uovervinnelighet. For å forstå de ypperste bokserne må man ha en genuin interesse i å studere alt som ligger bak. Jeg anbefaler på det varmeste dokumentaren om Tyson, den viser veldig tydelig hva som gjorde Tysen selvdestruktiv, fyren har selvironi til tusen og er rimelig inteligent, man kan tilogmed kalle ham ett mykt menneske delvis ødelagt av omgivelsene sine, samt boksesportens krav til bokseren om å være 100% egoistisk i sin tilnærming, uten 100% fokus på seg selv og sin mentale+fysiske toppform vinner man ingen belter. Tyson var kjent som en råskapens representant, men ta en kikk på youtube og høydepunkter, du ser ALDRI Tyson slå en bokser på vei ned, dette er nesten unikt, de fleste “mindreverdige” boksere slår alltid til dommeren stopper han, men ikke Tyson, fikk han inn ett rent treff så trakk han seg tilbake, denne egenskapen hadde også Muhammed Ali (Cassius Clay). Etter Tyson dokumentaren kan du se på “once we where kings) hvis du ikke har sett den. Etter disse filmene kjenner du bokseren og mennesket bedre.
Tyson har jeg sett, riktig det du sier, han åpner seg opp og man blir sittende med et inntrykk av at han ble ødelagt av menneskene rundt seg og hvordan en bokser skal tenke. Man trenger ikke kun å få slag i hodet for å bli tullete når sporten hjelper til med å ødelegge et menneske som kanskje hører på alle rundt seg, og som ikke har selvtilit utenfor ringen. Da går det som ofest galt, Tyson er et perfekt eksempel.
When We Were Kings står på listen min over filmer jeg skal se.