You see how happy I make others?
Exit Wounds var den siste gode filmen til Steven Seagal. Etter Exit Wounds har han kun medvirket i filmer som har gått rett på DVD, det er aldri et kvalitetstegn. Exit Wounds er også den mest actionfylte filmen han har medvirket i, og filmen med det høyeste budsjettet. I Exit Wounds har Steven Seagal litt glimt i øyet, spesielt den klassiske scenen der han forteller terapeuten hvor glad han er. Fantastisk scene som alltid bringer frem smilet.
Regissør Andrzej Bartkowiak hadde sine høydepunkter tidlig på 00-tallet. Romeo Must Die, Exit Wounds og Cradle 2 the Grave var filmene. Av disse var Romeo Must Die den beste filmen. Han likte å bruke DMX og moroklumpen Anthony Anderson i filmene sine. Sistnevnte er alltid et høydepunkt. DMX kan holde seg til musikken, for mannen eier ikke karisma på skjermen. Han er kjedelig og tom. Steven Seagal skinner som en stjerne sammenlignet med DMX.
Det er mye action i Exit Wounds, historien henger ikke helt på greip, det får så være. Selv med mange actionscener har Andrzej Bartkowiak aldri vært den beste i klassen. Han tror at kaos og energi alene kan gi seerne en heftig filmopplevelse, men det gjør det ikke. Han mangler øye for detaljer, han mangler kunnskap om kampsport. Han skjønner ikke hvor god f.eks. Michael Jai White er. Manglende kunnskap og dyktighet ødelegger mange filmer, for personene bak filmen er ikke dyktige nok, enkelt og greit.
Exit Wounds er en film over gjennomsnittet. Steven Seagal har aldri medvirket i en større produksjon, så dette ble på en måte hans karrierehøydepunkt.
