Det spøker.
Et reportasjeteam skal være en natt på et nedlagt psykiatrisk sykehus. De forsøker å dokumentere at det finnes paranormale aktiviteter på dette nedlagte psykiatriske sykehuset, men de tror ikke på det selv. De er kun ute etter å selge produktet sitt, men de vil få en natt de sent vil glemme.
Grave Encounters finner ikke på noe nytt der den bruker nå den velkjente formelen med funnet videoopptak. Filmen blir en blanding av de fleste funnet videoopptakfilmene som har kommet de siste årene etter The Blair Witch Project. Legg til Session 9, og du har Grave Encounters.
Rollefigurene er uhøflige og dumme, du vil bare at de skal dø. I starten av filmen fortelles det historier om utvalgte hendelser på sykehuset. Vi besøker rommene der det skjedde ting, og man vet at her vil man komme tilbake igjen når helvete bryter løs.
Når først helvete bryter løs, viser rollefigurene sine sanne sider. De er patetiske reddharer som ikke forstår at hvis man leker med døden, så må man akseptere å dø selv. Ingen av disse kvalme skapningene har noe form for ære.
Atmosfæren er veldig god, det er mange scener som virkelig blir intense. Selv om du vet hva som vil skje, skaper det psykiatriske sykehuset atmosfæren og isolasjonen som denne type filmer trenger. Du føler deg innestengt og isolert sammen med rollefigurene, og det er alltid viktig.
Grave Encounters er en film som dessverre vil snike seg under radaren for de fleste. Den er en av de bedre filmene i denne sjangeren, og skuespillerne er gode. Hvem hadde vel trodd det?
