September 21, 1945… that was the night I died.
To søsken blir foreldreløse under andre verdenskrig. De står overfor store og harde prøvelser med sult og mangel på trygghet, men de gir aldri opp håpet om en ny og bedre morgendag.
Åpningscenen i Grave of the Fireflies er fantastisk. Den er så rørende og hjerteskjærende, spesielt når en person kaster boksen som inneholdt drops. Den boksen hadde stor betydning for barna, dette er ting man selv kan relatere til, derfor ble den scenen grusom sterk for min del.
Det som ødelegger litt for filmen er at den går veldig mye rundt i sirkler. Den blir repeterende, spesielt når det gjelder mat, og selvsagt klager lillesøster veldig mye, slik som unger gjør i den alderen. Man kan alltid diskutere om Seita skulle ha svelget stoltheten sin. Han er ung, han har ingen som kan veilede ham i riktig retning. Han gjør noen dumme valg som vil få store konsekvenser, men det er viktig å huske at han fremdeles er et barn selv. Han gjør sitt beste, verden er urettferdig og brutal, kanskje utfallet var like greit.
Setsuko er hjerte og sjelen i Grave of the Fireflies. Hun er uskyldigheten, rundt henne skjer det grusomme ting der hennes mor blir drept og storebror forsøker å beskytte henne og skåne henne fra grusomhetene de er vitne til. Det er ikke bare krigen som er fienden, selvsagt finner i en slem og rabiat bonde. Det er ikke akkurat noe nytt at bondeknøler tenker først og fremst på seg selv! Her har vi to unge barn som er sultne, og mannen går amok bare for at han kanskje ble forstyrret når han voldtok en gris. Litt mat måtte han da kunne avse.
Grave of the Fireflies er en brutal og vond film som dreper mye av sjelen din. Den ble litt for repeterende for min egen del, men jeg følte meg tom etter at filmen var ferdig. Det betyr at filmen gjorde jobben som den var satt til. Spesielt tenkte jeg på boksen med drops i åpningsscenen, det var den scenen som gjorde sterkest inntrykk på meg. De tullingene som sier at alle animasjonsfilm er myntet på barn, burde først og fremst holde den lite smarte kjeften sin igjen, for de driter seg ut med manglende kunnskaper. Grave of the Fireflies er ikke en film for de yngste barna, den er for de eldre som vet å verdsette de små tingene i livet. Det handler om minner, og det gjorde så vondt å se noen kaste boksen med drops som fortalte oss så mye om eieren og hans møte med en brutal verden.
Grave of the Fireflies burde alle se. Den er unik, sår og reflekterende.
