I can’t come. I can’t come. You’re interrupting my concentration.
I Spit on Your Grave er ikke en hyggelig film man ser med familien. På 70-tallet tøyde man strikken, til ergrelse for noen, til glede for andre. Det er noe helt spesielt med filmer fra 70-tallet. De klarte å fange opp den skitne atmosfæren jeg forbinder med mennesker. Se bare på The Last House on the Left, Deliverance og I Spit on Your Grave. Voldtekter av begge kjønn, skitne byrotter og innavla bondeknøl, kan det bli bedre?
I Spit on Your Grave tar seg god tid med innholdsløse scener der vi følger den kvinnelige forfatteren som er ute etter fred og ro. Det får hun ikke da fire bondeknøl voldtar henne og etterlater henne for å dø. Å skrive om voldtektscenene i denne filmen er vanskelig. Det er brutalt, dårlig filmet og lite givende. Men dette er grunnmuren til filmen, kvinnen får et motiv, hun blir til en drapsmaskin. Selv etter at hun har blitt voldtatt hele tre ganger og banket opp, gir hun ikke opp. Hun skal ha hevn, og den enkleste måten å gjøre det på er å bruke kroppen sin. Bondeknøl er enkle skapninger, og det er utrolig å se scenen i badekaret der sjefen for bondeknølene innbiller seg at alt er glemt. Han får sitt i en legendarisk scene.
Det finnes ikke så mange filmer om kvinner som tar blodig hevn etter voldtekt og ydmykelse. Glem tøser som Angelina Jolie og Sigourney Weaver, de kan ikke sammenlignes med Jennifer Hills. Hun var i helvete, og kom tilbake igjen.
I Spit on Your Grave er en film man ser en gang i livet. Den er 20 minutter for lang, fokuserer vel mye på de tre voldtektscenene, men belønning får man som seer. Det er galt å gi I Spit on Your Grave en høy karakter da den er så rå i natur, det gir lite mening å se hele tre voldtektscener, men dette er som sagt fundamentet når kvinnen tar sin blodige hevn.
