En gave til besvær.
Arthur Christmas er en veldig snill og lite frekk animasjonsfilm som er generisk kvalmende. Vi følger den yngste sønnen til julenissen som har et varmt hjerte, men han er svært klønete og gjør kun gale ting hele tiden. Det blir funnet en presang som ikke ble levert til en liten snørrunge, så Arthur påtar seg jobben med å levere den siste presangen før julen ringes inn. Han blir selvsagt helten mot slutten av filmen, selv fikk jeg lyst til å ta en hagle og blåse av trynet på denne taperen.
Det er vanskelig for oss voksne å finne glede i en så tom historie i moderne tid. Det blir for mye fart og støy som kamuflerer den dårlige historien man finner i Arthur Christmas. Et annet problem er at stemmeskuespillerne som låner bort sin stemme er briter. Det høres ikke riktig ut med britisk-engelsk når vi befinner oss i julenisse-universet. Karakterene føles da mer skitne ut, det er vel få som liker britisk-engelsk i virkeligheten. Jeg føler alltid et behov for å ta et bad etter å ha hørt britisk-engelsk.
Dette er kun en film for de yngste barn som fremdeles blir hjernevasket av sentimentalt kliss og en ikke eksisterende historie. Arthur Christmas er en film uten sjel, uten mening. Den gjør det meste galt med sin bedritne historie og enkle karakterer. Og protagonisten ønsker man å se bli røykforgiftet mens han sitter fast i en pipe og ungene tar en lang pinne og stikker den opp i rumpehullet på fyren. Problemet er at jeg tror den pedofile jævelen som liker å kikke på småbarn hadde likt det! Hardere, hardere!
