What’s this? What’s this? There’s color everywhere! What’s this? There’s white things in the air! What’s this? I can’t believe my eyes, I must be dreaming; wake up, Jack, this isn’t fair! What’s this?
Tim Burton er en mann med livlig fantasi, og han har en forkjærlighet for døden. Jeg så Corpse Bride før The Nightmare Before Christmas, og jeg likte hva Corpse Bride hadde å by på. Så nå var det på tide å se The Nightmare Before Christmas, som Tim Burton skrev historien til, og som Henry Selick regisserte.
Men jeg må si at jeg ble skuffet over denne filmen. Det manglet skikkelig karakterdybde her, og det ble fokusert altfor mye på sang. Corpse Bride hadde gode låter, men her fungerer det ikke for min del. Låtene er ikke gode nok, de er ikke fengende i det hele tatt. Historien er veldig enkel, og igjen så savnet jeg de gode elementene fra Corpse Bride. For meg så virket det som om denne filmen var et slags prøveprosjekt fra Tim Burton sin side, og Corpse Bride ble det bedre produktet.
Men det er herlige rollefigurer her, og omgivelsene er i beste Tim Burton-stil. Men alt blir ødelagt med all den synginga. Hvorfor heller ikke kutte ut en del av synginga, og heller bruke tid på rollefigurene? For kjærlighetshistorien er totalt mislykket når man aldri går i dybden på dem og får frem hva de føler for hverandre.
Takke meg til den mørke Corpse Bride enn The Nightmare Before Christmas.
