En ung kvinne reiser til sin tante for å tilbringe sommerferien der. Hun blir kjent med en ung mann og andre personer som bor på denne plassen.
Au Revoir L’Ete er en typisk japansk film der det ikke skjer så mye. Noen ganger elsker jeg disse filmene, mens andre ganger mangler disse filmene noe. Jeg følte at Au Revoir L’Ete ikke hadde så mye nytt å tilby meg som jeg ikke har sett i andre lignende filmer.
Filmen brenner sakte, det skjer ikke mye, den som redder filmen er smellvakre Fumi Nikaidou. Jeg bare elsker denne skuespillerinnen, det er bare noe magisk med henne. Hun har talent, karismaen og utseendet med seg. Og hun er så søt og nydelig når hun spiller skurkeroller.
Det man ser i Au Revoir L’Ete er forvirrede unge mennesker som ikke helt vet hva de skal gjøre med fremtiden sin når drømmer blir knust. De voksne i filmen sliter også med sitt, men de aksepterer for det meste situasjonen de er i. Det blir turer på stranden, sykkelturer, gåturer og litt løping.
Det blir flere lange tagninger, stillestående scener og man bryr seg dessverre ikke om karakterenes reise. De inviterer oss aldri skikkelig inn, og da blir det vanskelig å bli engasjert i deres reise når de ikke slipper oss inn.
