Vi følger to ektepar som etter seks år får beskjed av sykehuset at ungene deres ble byttet om. Nå må de bestemme seg for hva de skal gjøre, om de skal bytte unger eller fortsette som om ingenting har hendt.
Like Father, Like Son er regissert av mesterregissøren Hirokazu Koreeda. Han er vel den beste nålevende filmregissør som lager de beste familiedramafilmene. Ingen over, ingen ved siden av.
Det som skjer i filmen, skjer dessverre også i virkeligheten der nyfødte unger blir byttet om på sykehuset. Like Father, Like Son tar opp dette temaet, det har gått seks år og vi følger to ektepar som på en måte lever i to forskjellige verdener. Det første ekteparet har penger, men hjemmet er veldig sterilt og strengt og de har kun den ene ungen. Det andre ekteparet er mer jordnære, de driver sin egen lille butikk og har tre unger. De tilbringer veldig mye tid sammen med sine unger.
Like Father, Like Son trykker for det meste på de riktige knappene med tanke på hva man som seer tenker og føler underveis. Det første jeg tenkte var at når det har gått seks år så bytter man ikke hjem, det er kanskje best å ikke si noe før ungene har blitt eldre. For det som skjer i filmen hjelper virkelig ikke ungene som kun er seks år gamle. Det blir ganske vilt i lengden, og på en måte så skuffet slutten meg. Slutten ble for seervennlig, den stemte bare ikke.
Selv om jeg likte filmen, må jeg også si at jeg reagerte negativt på den strenge faren og det sterile hjemmet ungen vokser opp i. Her er det en familiefar som har hatt suksess, men han er en elendig far der han nesten aldri har tid til å være sammen med sin egen unge. Ungen blir på en måte programmert inn i tidlig alder til å bli best i alt han foretar seg. Det er ikke en god oppvekst i det hele tatt i den alderen. Alt med måte. Det hjelper heller ikke at denne familiefaren er svært usympatisk, og han ter seg som en robot.
Som sagt er Like Father, Like Son gjennom de fleste temaene jeg ønsket at den skulle ta opp, men den burde hatt en annen type familie enn den kalde robotmannen og hans underdanige kone. Filmen har også en overraskelse på lager midtveis inn i filmen, og den overraskelsen var ikke nødvendig for filmens del da det blir et helt annet tema og Hirokazu Koreeda følger heller ikke opp det som skjedde på sykehuset.
Like Father, Like Son er ikke den beste filmen jeg har sett av Hirokazu Koreeda, for han gjør noen merkelige valg tidlig, midtveis og i sluttminuttene. Men det positive veier opp for det negative, så totalt sett sitter man igjen med en ganske god film.
