To gutter faller for en jente som er god i stuping. Det foregår noe mystisk i denne byen etter at noen meteoritter har landet nesten på samme plass. Jenta som er flink til å stupe får en viktig og sentral rolle når vannet begynner å forsvinne, og etter et uhell så blir hun helt forandret og hun får en slags kontakt med naturen.
Det er ikke ofte jeg har problemer med å følge med på skjermen, men August in the Water var en prøvelse å komme igjennom. I starten virker det som om August in the Water er en romantisk dramafilm, et trekantdrama med forelskelse og litt sjalusi. Men så begynner filmen å ta av der den distanserer seerne fra å bry seg om karakterene og historien.
Filmen handler om vann og stein, menneskene i byen får sine indre organer forvandlet til stein og vannet begynner å forsvinne. Det er kanskje best å være stein når man ser August in the Water? Men alt koples til den mystiske meteoritten, jeg tror det var bare en, men etter det jeg forstod så skulle det være to, men uansett hvor mange meteoritter det var så hjelper ikke det noe for underholdningsverdien i denne filmen.
Filmen er pen å se på, men innholdet og historien er så forbanna kjedelig. Nå skal jeg ikke si at jeg skjønte hele filmen da jeg sikkert kikket i taket halvparten av tiden, for dette her var så lite engasjerende og kjølig. Det føltes ut som om hjernen min smeltet, den tvang øynene mine vekk fra skjermen, ellers kunne det ha gått galt. Jeg kunne jo ha begynt med å skade meg selv for å slippe å se hele filmen ferdig. På en måte angrer jeg på at ikke gjorde det i ettertid.
For meg er August in the Water en kunstfilm som har innhold. Men jeg må litt underholdning og engasjement når jeg ser en film. Jeg følte virkelig spilletiden på 2 timer, det føltes ut som 6 timer, det er aldri et godt tegn.
