Et bortkastet liv?
Oslo, 31. august er en god film, men jeg tror Reprise er en bedre film etter et nytt gjensyn. Problemet med Oslo, 31. august er at den faktisk starter med den mest interessante dialogen når Anders møter en kompis han ikke har sett på en stund. Dialogen her er velskrevet, og det var mye sannhet som jeg selv kunne relatere til.
Problemet begynner når Anders oppsøker en fest. Derfra og inn vet man hva som venter, og da kommer også det store spørsmålet. Hvem er denne Anders? Er han verdt å bry seg om, siden man får inntrykk av at han er en bitter person som var en drittsekk før han forsøkte å stable seg på beina igjen? Jeg klarte ikke helt å føle så mye sympati med denne person som kastet bort livet sitt. Hadde han bare møtt veggen på en annen måte, som i Reprise, så er det lettere å føle sympati med ham.
Jeg gleder med til å se Reprise igjen. Den filmen er mer en hjertevarmer, selv med et alvorlig tema. Oslo, 31. august viser en penere side av stygge Oslo, men innholdet var ikke like fyllende som jeg kunne ønske. Den mangler mer dybde, spesielt den siste halvtimen blir for svak med tanke på den sterke åpningen. Det blir for mange scener med vakre bilder, men svært lite innhold, og Anders ble mer og mer fraværende mot slutten. Det hadde nok sin grunn, men det gjorde også at jeg emosjonelt ikke klarte å knytte sterkere bånd til denne depressive mannen som valgte et liv han angret på i ettertid.
Joachim Trier er en god regissør, men jeg synes nå Reprise var en mer unik film. Oslo, 31. august er mer eksperimentell, men det er flere filmer som tar opp mye av det samme temaet som Oslo, 31. august. En spesiell by, en spesiell dag, valgets time har kommet. Lærer man noe av denne dagen?
