Babies like to breathe, and they’re good at hiding it. I put a pillow over a baby. I thought she wasn’t breathing, but she was. She was sneaky, but I’ll try again.
Away We Go minte meg mye om mange av de japanske filmene jeg ser som handler om livet, bare at de japanske filmene er en god del bedre etter min mening. Sam Mendes er regissør, og han er en av de bedre. Men jeg klarte ikke helt å engasjere meg i handlingen i Away We Go.
Kjæresteparet som venter barn er veldig anonyme, de er direkte kjedelige. Det er de andre rollefigurene som gjør filmen til det den er. Kjæresteparet som føler seg litt utenfor blir da selvsagt anonyme og tør ikke å si så mye, helt til det sprekker en dag.
Høydepunktet er når de besøker noen hippier som er totalt blåste, dette er høydepunktet i filmen, ellers er det en rolig film med et kjedelig kjærestepar som prøver å finne ut av ting. Er det dem det er noe galt med, eller er det de andre?
Away We Go falt ikke i smak. Jeg vender nesa mot Japan jeg, de kan disse filmene. Mulig at siden jeg elsker japanske filmer om livets problemer, så er jeg kanskje litt hard mot Away We Go. Men siden jeg har sett så mange gode filmer fra Japan, så måler jeg selvsagt Away We Go opp mot disse filmene.