Det er lettere å dø enn å leve.
Jeg har alltid vært interessert i japansk og kinesisk kultur. På skolen lærte man ikke mye i historietimene om Asia. Eneste var hva nazistene gjorde mot jødene. Går man tilbake i historien er det alltid andre grusomheter som er gjort mot andre mennesker i krigssituasjoner. Å sette dem opp mot hverandre er nesten umulig, men jeg mener klart at det japanerne gjorde mot kineserne var verre enn det tyskerne gjorde mot jødene. Det er usmakelig å sammenligne, men jeg skriver hva jeg personlig føler om temaet. Måten japanske soldater nedverdiget kineserne på er hardt å beskrive, man må se det selv i dokumentarer, bøker og seriøse filmer.
Det har kommet en del filmer om Nanking-massakren. Det som treffer meg mest, og som gjør mest vondt er hvordan japanske soldatene fikk ordre om å ydmyke og svekke kampviljen til kineserne. De gjorde så grove ting at jeg kjenner at jeg blir kvalm. Voldtekt av småbarn til gamle damer, gravide kvinner fikk skjært ut fosteret med bajonett, halshugging som en lek og massedrap av sivile. Og desserten er Unit 731, som forsket på biologisk og kjemisk krigføring, og som utførte medisinske eksperimenter som overgår det meste på uheldige krigsfanger. Det er helt vilt, og det er kanskje ikke så rart at den kinesiske kampviljen ikke var til stede, men det er noe jeg kommer tilbake til.
City of Life and Death er en seriøs type film som de fleste kan se. Vi ser korte glimt av krigsforbrytelsene japanerne gjorde, men her ser vi ikke bare onde japanere. Noen viser samvittighet, men de er også delaktig i krigsforbrytelsene. Bare at de blir med på flokkmentaliteten er grusomt nok. Underveis ser man at hendelser forandrer dem også, spesielt må slutten nevnes som er fin og rørende. Krig er helvete.
City of Life and Death er filmet i sort-hvitt, og det gjør filmen mer autentisk. Vi får ikke servert storslagne slagscener, det lille vi ser er i starten av filmen. Etter det er det drama på det menneskelige plan. Filmen er spennende når man følger noen utvalgte rollefigurer som gjør det de kan for å overleve og hjelpe andre.
Jeg må lese mer om Kina, og hvorfor Japan klarte å invadere landet så lett i 1937. Etter det jeg kan huske har Kina hele tiden vært i krig med alle kongerikene landet hadde for mange hundre år siden. Borgerkrigen tok vel slutt etter andre verdenskrig, men for meg er det forunderlig at verdens største land blir invadert så lett og at folket står ikke samlet når Japan invaderer landet deres. De vi ser i Nanking overgir seg lett, og bare venter på å dø. Hvor er viljen til å leve? Selv med matmangel og at de er slitne, så burde og skal jo livsviljen gi deg det lille ekstra. Hvis man absolutt skal dø, dø da for at andre skal leve, ikke dø for ingenting! Det har alltid provosert meg.
Jeg liker som sagt kinesisk og japansk kultur, spesielt kinesisk som har den vakreste kulturen med flotte og fargerike klær og store bygninger. Selv om jeg har lyst til å ta en ferietur til Japan, så er det noe som gjør meg ukomfortabel med å tenke den tanken. Der de fleste i Tyskland er flau over sine handlinger under den andre verdenskrig, føler jeg ikke det samme med Japan. Japan skiller seg klart ut blant de asiatiske landene. Her er det oppfinnsomhet og kvalitet som er i førersetet, men når sentrale politikere og historieprofessorer mener at Nanking-massakren og de andre krigsforbrytelsene japanerne gjorde er fabrikkerte, da mister jeg mye respekt for landet, noe igjen som er galt da man ikke vet så mye hva befolkningen mener. Men det er når de såkalte kunnskapsrike, og dessverre sentrale politikere, som ødelegger mye av synet mitt på Japan når de åpner kjeften sin. Tenk på de som mener at holocaust aldri fant sted! Det er faen meg ikke rart i at kineserne gikk til angrep på den japanske ambassaden i Kina når man valgte å nesten ikke nevne Nanking og krigsforbrytelsene Japan gjorde under den andre verdenskrig i historiebøkene til japanske skoleelver. Snakk om å spytte på det syke folk av Kina, som japanerne kalte den kinesiske befolkningen.
Etter min mening føler jeg at Japan fremdeles ikke er kvitt sitt syn på seg selv som nasjon. Den nasjonalistiske selvfølelsen er dessverre for stor ennå, og det virker ikke som de sentrale politikerne og mange av de eldre der ikke har lært av sine feil. Da mister jeg mye av respekten for dette landet, som egentlig er vidunderlig. Japan som nasjon må komme seg ned fra sin pidestall.
City of Life and Death er visuelt en vakker film med sterke skuespillere som leverer troverdige rolletolkninger. Historien kan jeg, og det gjør like vondt hver gang. Dette er en film alle burde få med seg.
