Heil Hitler.
Barton Fink er nok en fin film av Coen-brødrene. Første halvdelen så jeg ikke så mye spesielt med filmen om en mann ved navn Barton Fink som får skrivesperre og som gjør livet ganske vanskelig for seg selv. Han lytter ikke som Charlie Meadows så fint sier det, og det gjorde heller ikke jeg før jeg våknet opp og skjønte at Coen-brødrene nok engang har laget en kvalitetsfilm der en må bruke de små grå og sette brikkene på plass. Det blir mye symbolikk og grubling. Det er flere teorier på hva filmen egentlig handler om, og som vanlig er det interessant å lese andres tolkninger i ettertid.
En ting som har irritert meg lenge nå er John Turturro. Han passer best i biroller, ikke som hovedrolleinnehaver. Han er fryktelig kjedelig og ganske følelsesløs når han spiller en vanlig mann og ikke en skurk. Se bare på scenene der han forsøker å gråte. Det er bare fryktelig å se på, mannen overspiller og man ser at han er ikke den beste skuespilleren. Han er direkte kjedelig, det holder ikke med store øyne og rolletolkninger som holder seerne på avstand. Nei, John Turturro er en middelmådig skuespiller som kler best skurkeroller.
Den første halvdelen av Barton Fink er litt i slappeste laget der man tror man sitter og ser en mørkere komediefilm. Så våkner filmen med en energisk og stilfull avslutning som er noe av det peneste og morsomste jeg har sett når Charlie Meadows får leke seg litt. For en klasse Coen-brødrene viser akkurat i den scenen, det her kalles klasse!
Det er ikke lett å være fanget i sitt eget sinn der man aldri hører på hva de rundt deg sier er det enkleste og beste å gjøre i forskjellige situasjoner. Barton Fink er fanger i sitt eget sinn, og det blir ikke bedre i Hollywood. Fanget og ulykkelig, det er Barton Fink det.
