Life is a game. So fight for survival and see if you’re worth it.
Battle Royale skapte store overskrifter når den ble lansert. Den ble vist på kino verden over, også i Norge lenge etter dvd-utgivelsen. Jeg husker første gang jeg så Battle Royale. På den tiden var det ikke så mange japanske filmer jeg hadde sett, men denne filmen sørget for at jeg i senere tid fikk øynene opp for japansk film. Tar du Lord Of The Flies og The Running Man, så har du Battle Royale.
Battle Royale er blodig selvsagt, men det er ikke bare dette som gjør denne filmen til et mesterverk. De sentrale rollefigurene er interessante, og de har personlighet. Jeg savner mer bakgrunnshistorie til de sentrale rollefigurene i Battle Royale. Nå kom det i senere tid en director’s cut utgave som gir litt mer bakgrunnshistorie. Jeg er ikke fan av disse director’s cut utgavene som kommer ut senere bare for at de griske filmstudioene skal loppe kjøperne for mer penger. Ikke rart at piratkopiering er så utbredt.
Som sagt er Battle Royale en blodig og rå film, som viser oss sluttresultatet av vold. Noe dagens snille Hollywood filmer ikke gjør. Spesielt PG-13 filmene. Her har vi noen groteske scener der en stakkars gutt blir stukket i skrittet med en kniv. Battle Royale er en samfunnskritisk film. Det er laget en dokumentar om hvordan det er for dagens unge å vokse opp i Japan. De har så og si ikke kontakt med sine foreldre. De går på skolen dagen lang, og foreldrene jobber til langt på kveld. Når de kommer hjem fra skolen blir det tv-spill, og i en del tilfeller blir de med i gjenger som utøver blind vold eller i de verste tilfellene dreper andre mennesker. Så lenge de er under en viss aldersgrense, får de nesten ikke straff hvis de dreper et annet menneske. Og i denne dokumentaren jeg så, sa unge mennesker at de ville kjenne hvordan det føltes å drepe et annet menneske, for straffen ble veldig kort på en ungdomsanstalt. Det er jo bare å se på hvor utbredt vold har blitt her til lands, og resten av verden også. Derfor er Battle Royale mer enn bare en voldsfilm. Man skal ikke se bort ifra at dette kan bli virkelighet om noen hundreår. For så langt reality-tv har kommet nå, blir der sikkert vekk med Farmen og inn med Battle Royale. Hvor ofte ønsker man ikke å sende verdens drittsekker på en øde øy slik at de kan drepe hverandre?
Battle Royales store svakhet er følgende. Man blir ikke godt nok kjent med denne klassen, og man får ikke inntrykk av at disse er råtne epler. Det er vel kun en som skader en lærer som man ikke får noe til overs for, men det er alt. Elevene er unge, og i mine øyne blir de uskyldige. Hadde man tatt farlige elever som bare lever og ånder for vold, hadde det blitt noe helt annet. Da kunne man puttet inn noen uskyldige elever som var på feil tid til feil plass, slik at man kunne holde med noen i filmen. Enkelt fortalt, bytt om rollene i Battle Royale.
Skuespillerne gjør en god jobb i filmen. Her er også en av mine favorittskuespillere med, den alltid smellvakre Kou Shibasaki som spiller Mitsuko. Hun spiller knallbra her som den brutale og gale Mitsuko. Hun vil ikke dø med det første heller. Og man kan ikke glemme mannen med steinansiktet, Takeshi Kitano. Han spiller den gamle læreren. Han er som vanlig helt fantastisk og sadistisk.
Skal jeg trekke frem en favorittscene, er det når den ondeste av elevene mister synet i en eksplosjon. Det er flammer overalt, og scenen er som tatt ut fra spillet Final Fantasy 7 når Sephiroth kommer ut fra en brennende by. Denne scenen er helt fantastisk, spesielt når han snur seg rundt og har mistet synet. En av mine favorittscener uansett film. Åpningsscenen der man ser vinneren av forrige Battle Royale er helt fantastisk. Vi ser en ung jente med et blodig ansikt, og hun holder rundt et kosedyr, Det sinnssyke smilet brenner seg fast til minnet.
Battle Royale er et mesterverk. Men spar deg for makkverket Battle Royale II: Requiem.
Helt uenig i det du nevner som en svakhet i filmen, at de som sendes til “battle royal” ikke males “onde” nok, ett av poengene med filmen er at den foregår i en virkelighet hvor vold er blitt så utbredt at vanlige ungdommer en en naturlig del av voldsbildet, og at en hvilken som helst klasse kunne i denne alternative virkeligheten blitt sendt. Disse ungdommene males som ganske “normale” ungdommer, noe det viser seg at de faktisk er (de fleste av dem) men at de er formet av samfunnet de lever i. Det er også her det samfunnskritiske kommer inn, for denne verdenen som males på veggen er kanskje ikke så langt fra vår egen virkelighet hvor voldsbildet blir stadig mer utbredt og stadig tøffere og hardere vold blir formidlet som dagligdags.
Helt enig. Gleder meg til å se filmen igjen, for du har selvsagt rett i det du sier. Derfor jeg nå alltid sitter med notatblokken når jeg ser filmer, er så vanskelig å huske alt man tenker underveis i en film. Filmen hadde ikke blitt den samme, for kriminaliteten rammer alle, de uskyldige blir rammet når de blir tvunget til å delta i BR, og dermed føler man sympati for dem.
Det er selvsagt ikke en svakhet, jeg må ha hatt en dag der jeg ønsket stereotypiske rollefigurer, men det hadde ødelagt poenget og filmen.
Har nå sett alle asiatiske filmer på din topp 20 liste som en del av min asiatiske sommer. Har også sett Hikaru nGo ferdig, inklusive bonusmaterielle, samt sett Overdrive på nytt. Av alle filmene som er gode, er dette fortsatt min favoritt film blant Japansk film. Den er rett og slett genial i sin mix av samfunnskritikk, underholdning, drama og humor.
Ja, BR er fin den, Takeshi Kitano er bare herlig når han dør med stil.
Jøss, du jobber hardt nå! Er litt filmlei nå, tar det rolig om dagen. Sett for mange dårlige og middelmådige filmer, drept litt av sjelen.
Vet ikke om du vet hvem han er, men du burde sjekke ut filmene til Sabu, hvis du ikke har gjort det. Monday og Postman Blues er fine å starte med.
Jeg har vært flittig. Jeg har for meg hatt en perfekt sommer, om dagene er jeg stort sett ute fisker og kveldene (og noen netter) sitter jeg og slapper av og ser film/serier. Har ikke sett Sabu, var egentlig litt ferdig med asia akkurat nå, men skal sjekke ut Sabu. Har sett så mye japansk film og anime i det siste at jeg noen ganger kan holde over teksten og allikevel forstå en del av samtalene….Etter “asiatouren” min var jeg litt i villrede om hva jeg skulle begynne på, jeg så etter serier, siden jeg har så mye fritid i sommer at jeg kan sette meg ned med lange prosjekter. Etter mye tvil gikk jeg igang med Dexter igjen, selv om sesong 5 og spesielt 6 var latterlig dårlige (stoppet å se i sesong 6 rundt episode 9) har skruen Dexter Morgan gitt meg så mye glede i sine tidlige sesonger at han fortjente at jeg fulgte ham inn. Heldigvis var sesong 7 langt bedre enn 6, selv om det ikke var på høyde med de første sesongene. Har begynt på¨sesong 8 som er under filming atm, og den ser grei ut, men ikke mer. Greit nok at det er slutt etter denne sesongen. Dexter skal nok dø i slutten av den meldte siste sesongen. Og det er greit nok, han kan hvile i fred nå synes jeg.
Høres fint ut det! 🙂
Ble selv skuffet over den syvende sesongen. Magien og gnisten er vekk, jeg kjedet meg og karakterene har blitt så jævla tomme. Seks sesonger burde vært nok, tror jeg brukte 3-4 uker på å komme meg gjennom den syvende sesongen. Får satse på at Dexter tar kvelden ja, gjerne hans søster først. Håper blondinen dreper dem begge. 🙂
Yvonne Strahovski er jo alene nok til å heve serien betraktelig fra 6ern.
Sesong 6 husker jeg svært lite av. Synes karakteren til Yvonne var noe av det svakeste i denne sesongen sammen med den tullete historien om politimannen og stripperen. Var så kjedelig og tamt med disse to historiene, mulig jeg bare er helt lei av Dexter.
Den som reddet sesongen for meg var selvsagt Ray Stevenson, mannen er alltid konge.