To bestevenner lever på kanten av loven. Den ene er en vaskeekte gangster, den andre havner stadig i trøbbel og han er forelsket i en kvinne som har for høye ambisjoner i livet. De to vennene hjelper hverandre hvis den ene er i trøbbel, men så leker de med ild.
Beat er best i de 90 første minuttene, så blir den veldig generisk og slutten ble ikke like emosjonell som jeg ønsket den skulle være. Historien og karakterene er interessante, men filmen har en litt rotete måte den forteller sin historie på som gjør at dybden i historien forsvinner underveis.
Man kan si at Beat er den lette utgaven av filmen som fulgte fire år etter, det var mesterverket Friend. Kampscenene er ikke mye å rope hurra for. Hver gang det er tid for slåsskamper velger Beat å vise slåsskampene i sakte film. Dette ødelegger hele rytmen, det er også vanskelig å se hva som foregår under slåsskampen. Jeg vet ikke om regissøren hentet inspirasjon fra filmene til Kar Wai Wong, eller om han måtte gjøre det på denne måten da de sentrale skuespillerne ikke har så mye kampsporterfaring.
Skuespillerne er gode, de har veldig god kjemi og smukkasen Woo-sung Jung leverer en solid rolletolkning som slåsskjempen. Men den blødende elektriske gitaren gikk meg på nervene, musikkvalgene i filmen fungerer ikke så bra. Det blir for mye tung metallmusikk som skal gjøre karakterene kuler og tøffere i kampsituasjoner. Det blir slitsomt i lengden.
Man kan se konturene av andre gode gangsterfilmer fra Sør-Korea som fulgte etter Beat. Problemet med Beat er som sagt at den vil fortelle for mye på kort tid noe som går ut over kvaliteten. Den er verdt å se hvis du liker gangsterfilmer fra Sør-Korea, men ikke forvent for mye.
