The Game (1997)

They fuck you and fuck you and fuck you, and just when you think it’s over, that’s when the real fucking begins!

The Game har alltid vært en liten favoritt, men etter atter et gjensyn ser jeg en del svakheter med filmen. The Game starter veldig tregt, og David Fincher lar oss bli bedre kjent med drittsekken Nicholas Van Orton som blir spilt av Michael Douglas. Maken til drittsekk skal du se lenge etter.

Så begynner moroa. Det starter uskyldig, men det tar virkelig av etter hvert. The Game har en spilletid på rundt 127 minutter, noe som er for langt. Hadde David Fincher trimmet The Game med rundt 20 minutter, så hadde filmen tjent mye på det. Det blir litt for daft her og der. I denne type filmer synes jeg det er viktig med en rolig start, for så deretter å sette opp tempoet og ikke sakte ned. Det klarer ikke David Fincher med The Game.

The Game er fremdeles en god film selv om den har de ovennevnte problemene. Jeg følte at David Fincher prøvde å lage en mørkere film, men lyktes ikke helt med det. Her er noen store spoilere, så ikke les videre hvis du ikke har sett filmen. Broren til Nicholas Van Orton som blir spilt av Sean Penn må være sinnssyk i hodet, og jeg satt med inntrykket at fyren ville ha pengene til broren. Man er pokker meg blåst i hodet når du utsetter broren din for denne spøken. Alt ender selvsagt bra, og Nicholas Van Orton er fremdeles like glad i broren sin. Nå er Nicholas Van Orton et nytt og bedre menneske. Den oppvåkningen der kjøper jeg ikke i det hele tatt.

Tidligere ville jeg nok ha gitt The Game en høyere karakter. Det er en typisk film som er veldig bra første gang man ser den, men den blir litt svakere etter det.