Hør min onde latter, igjen og igjen.
Burning Paradise starter friskt med noen fine kampscener, men etter hvert blir det repeterende og historien er veldig generisk. Jeg har sett så mange filmer i denne sjangeren at jeg rett og slett har gått lei av sjangeren. Store våpen, billige damer, dumme og tafatte munker, en forræder og en superskurk med superlatter som hele tiden må le sin onde latter. Herregud, jeg er så lei av skurker i asiatiske filmer med ond latter. Jeg elsker asiatiske filmer, men de er ikke perfekte med stereotypiske skurker som ikke skiller seg særlig mye ut.
Burning Paradise er ikke en dårlig film, det er bare at jeg har sett for mye. Kampscenene er artige, og filmen har sine visuelle øyeblikk. Det er lite dødtid, det skjer hele tiden noe, men handlingen finner sted inne i et fjell, og det blir visuelt sett kjedelig i lengden. Det blir for lite variasjon, rollefigurene blir for like og jeg brydde meg ikke om dem.
En film som nok egner seg mest for de som ikke har så mye kjennskap til sjangeren.
