En eldre kvinne melder seg som frivillig for å hjelpe til med å stelle og ta seg av soldater som har fått en mystisk sovesykdom.
Cemetery of Splendour er regissert av Apichatpong Weerasethakul, mannen bak den kritikerroste Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives, som jeg ennå ikke har sett. Men jeg lurer sterkt på om jeg fremdeles har lyst til å se den filmen etter å ha sett Cemetery of Splendour.
Cemetery of Splendour er en film som bruker god tid på å ikke gjøre noe særlig. Jeg kan ikke si at jeg holdt på å dø av kjedsomhet, for filmen har i det minste noen merkelige scener som gjorde at jeg ble litt interessert i å se hva neste påfunn ble.
Nå skal jeg ikke si at jeg skjønte så mye av Cemetery of Splendour, det jeg fikk ut av filmen er en slags historieleksjon om Thailand, om fortiden og nåtiden. Og at det er greit for en kvinne å beføle en erigert penis til en sovende mann hun ikke kjenner.
Protagonisten i filmen har et bein som er 10 cm kortere enn det andre beinet. Hun sier noe veldig interessant, og det er at thailandske kvinner burde holde seg unna amerikanere, for det er europeiske menn som sitter med pengene. Der og da hatet jeg hele protagonisten, og jeg håper at hun måtte amputere begge beina!
Man skal være i riktig humør hvis man skal sette seg ned for å se en type film som Cemetery of Splendour. Den kan være svært irriterende og samtidig latterlig, selv om man skjønner poenget. Jeg kan ikke si at jeg ble en stor fan av regissør Apichatpong Weerasethakul etter å ha sett Cemetery of Splendour. Dette er ikke en underholdningsfilm, dette er en slags historiefilm med et kamera som liker å hvile og en ekkel gammel kjerring med et stygt bein. Her skal poesi skapes på en unik måte, kyss meg i ræva, sier nå jeg!
