Det er noen i kjelleren.
Jøje meg, Lucio Fulci var jo virkelig ikke en god regissør. Jeg skammer meg mer og mer over at han var min favorittregissør fra Italia når jeg først begynte å se disse klassiske filmene når Dario Argento, George A. Romero og Lucio Fulci var konger. Mannen kan ikke fortelle en historie, det eneste han er flink til er å vise nærbilder av øyne og av blod og gørr. Men i The House by the Cemetery overdriver han så mye at filmen føltes ut som en parodifilm.
Den ekle guttungen Bob med damestemme, han blir faktisk dubbet av en dame, er nok det de fleste vil huske når en nevner denne filmen. Det er så utrolig å høre en voksen dame late som hun er en liten drittunge som heter Bob.
Nå klarer jeg ikke å ta Lucio Fulci seriøst lenger. Jeg vet ikke så mye om ham, men det føles ut som i de filmene jeg har sett at han ønsker å fremstå som en dypere person, noe han ikke klarer med disse rølpefilmene der manuset lekker som en sil og historien ikke henger på greip. Det virker som om Lucio Fulci har en hjerneskade, for en historie klarer han ikke å fortelle. Når en kun blir sittende å le av alle nærbildene av øynene til skuespillerne, og av alle nærbildene vi ser av stikkskader, så er det ikke noe tvil. Lucio Fulci var en ubrukelig mann, en mann uten talent.
The House by the Cemetery er en langtekkelig film der det skjer svært lite, og der Lucio Fulci mistet mange sider fra manuset, for det er så mange hull i historien at filmen burde brennes og aldri nevnes igjen.
