Good night, asshole.
Child’s Play-trilogien hadde på en måte stor betydning for meg når jeg var yngre, det samme hadde A Nightmare on Elm Street-filmene. Nå er ikke lenger Child’s Play spennende, for jeg har blitt eldre og filmen har jeg sikkert sett 10 ganger. Men fremdeles kan jeg føle litt av atmosfæren her, spesielt mot slutten av filmen når Chucky har dårlig tid og ungen må beskytte seg selv. Det er absurd å se en gutt på seks år sitte isolert i en celle på psykiatrisk avdeling. Ingen tror på ham, her lukter det dommedag lang vei for vår unge helt.
Effektene er ganske bra tatt i betraktning at Child’s Play er laget i 1988. Bevegelsene sitter som de skal, og det byttes mellom dukke og et ekte menneske i noen scener. Ganske bra gjort. Skuespillerne og rollefigurene de spiller er det verre med. De er ganske tomme og masete, spesielt mor som blir spilt av Catherine Hicks. Herregud, for en innpåsliten kvinne! Hun må da skjønne at man kjøper ikke en stygg dukke av en uteligger.
Det som er sprøtt er at disse dukkene skal være barnas favoritter. Dukkene er jo skumle som pokker! Hadde jeg fått en sånn dukke når jeg var liten, hadde jeg fått varige men. Er det bare meg, eller er det noe som ikke helt stemmer når en gutt på 6 år leker med dukker? Bamser er greit når man er yngre, de er til pynt, men at en gutt leker med dukker, beklager, jeg skjønner det ikke.
Selv om rollefigurene er noen kjedelige, grå skikkelser, er det noe med Child’s Play som fremdeles funker. Nemlig Chucky. Han er bare en skummel jævel, selv om det er flaut å se folk få juling av en liten, stygg dukke.
