En sjalu sønn.
Cyrus er mer en dramafilm enn komedie. Formelen med en sjalu sønn som gjør alt for å ha moren for seg selv har blitt fortalt mange ganger før. Men istedenfor en lystig stemning med vill komedie blir denne leken et psykologisk spill der John C. Reilly må trå varsomt, for moren vil selvsagt sette sin sønn først i køen hvis hun må velge mellom de to. Det er noen ubehagelige scener med John C. Reilly og Jonah Hill, man venter bare på at det vil smelle. En herlig nerve som setter sitt preg på filmen.
Jonah Hill viser en annen side av seg selv vi ikke har sett før der han spiller en ung mann som sliter med psykiske problemer. Han spiller på en troverdig måte som en manipulerende drittunge. Men nå må Jonah Hill passe vekten før han får vinger. Å se ham uten bukser er et merkelig syn, hans bein og armer ser ut som om de tilhører en annen kropp, det ser skremmende og merkelig ut. Snart er han der oppe sammen med John Candy og Chris Farley.
Cyrus har sine morsomme øyeblikk, men dette er først og fremst en enkel historie med en psykisk syk sønn som har sterke bånd til sin mor. Skikkelig karakterdybde får man aldri, rollefigurene er åpne, men jeg følte aldri at jeg lærte dem å kjenne. At John C. Reilly skal ha sjans på Marisa Tomei er uvirkelig, men sett med filmens øyne har Jonah Hill skremt vekk alle de kåte mennene. Det står en igjen, han er et ekte mannfolk som ikke forlater skuta med det første.
Cyrus er en film som aldri tar av, den holder heldigvis tilbake. Måten den er filmet på tar meg tilbake til The Office. Mange nærbilder og dårlig zooming gjør at man kommer nærmere rollefigurene på skjermen. Man ser alle skjønnhetsfeilene på menneskene, noe som gjør det mer troverdig som en dramafilm.
