Drømmer kan fremdeles oppfylles, selv med noen år på baken.
Dancing Queen har en morsom start med noen artige scener, men så ebber humoren ut. Dette er den klassiske fortellingen om et middelaldrende ektepar som sliter med økonomien og ekteskapet. Mannen er en dårlig advokat, og kona ofret sin drøm for å hjelpe mannen med å fullføre utdanningen sin. Hun var en god danser som også kunne synge. Nå får hun en ny sjanse, mens mannen plutselig blir en helt over natten når han redder en venn fra å bli drept av et tog. Råtne politikere ser sitt snitt med å snu den dårlige trenden, de trenger en ny frontfigur for partiet, så ektemannen til danseren blir kastet inn i et politisk spill han ikke har greie på.
Det er flere problemer med Dancing Queen. For det første er det lite troverdig at dette ekteskapet har vart så lenge. Ekteparet har null kjemi, rettere sagt, skuespillerne har null kjemi. Karakterene er svake og veldig endimensjonale.
Historien fungerer greit i starten av filmen, men underveis så blir hele konseptet latterlig der de politiske motstanderne bruker skitne triks for å svartmale den hyggelige mannen som uheldigvis er gift med en kommende popartist. Det er virkelig fælt at mannen har en kone som danser og synger. Seriøst? De er bare misunnelige på hva hun kan gjøre i senga med sin deilige og fleksible kropp, for konene til de politiske motstanderne er gamle røyer som sannsynligvis er utstoppet, så gamle er de.
Etter en time så vet man hva som venter. Det blir mye melodrama, overdramatisering og kvalmende filmmusikk som virkelig stinker. Vi får også en latterlig og langtekkelig tale mot slutten av filmen som får tarmene til å slå krøll.
Jeg klager mye på de generiske Hollywood-filmene i denne sjangeren. Dancing Queen er i det minste litt bedre enn de siste filmene jeg har sett fra Hollywood, men dette er ikke stor filmkunst. Du vil garantert få brekningsfornemmelser, det kan jeg love deg hvis du har noen år på baken.
