I’ve always been better at feeling out volcanoes than people and politics.
Katastrofefilmer elsker jeg. Oppbyggingen til katastrofen er det mest spennende og beste jeg vet i denne type filmer. Dante’s Peak tar det rolig i starten med å bygge opp rollefigurene på en enkel og grei måte før helvete bryter løs.
Effektene er gode, men det er spesielt mot slutten at det er lett å se bruk av miniatyrer. Dante’s Peak har noen store problemer som gjør at man sitter og ler av en del scener, det blir for klissete med følsom, heroisk musikk kombinert med en hund og en dum bestemor fra helvete. Er det noen som virkelig bryr seg om at gamla dør og hunden overlever? Gamla leker helt på slutten når hun skal redde familien med å hoppe ut i vannet med syre når det er bare noen meter igjen til kaia. For en idiotisk scene vi er vitne til! Det topper seg når plutselig hunden dukker opp fra intet etter en stund. Hva faen?
Selv med sine problemer, underholder Dante’s Peak på godt og vondt. En klissete film som har litt av hvert, også ufrivillig komedie.
