Kenny Powers må ta seg av sin nyfødte unge når moren stikker av. Samtidig får han en rival på laget når en russisk kjempe med en god kastearm truer hans posisjon som leder.
Det er en god stund siden jeg så de to første sesongene av Eastbound & Down. Det dukker opp så mye rart jeg må sjekke ut at det er lett å glemme å se ferdige sesonger som jeg har likt, men som samtidig jeg har glemt.
Det tok noen episoder før jeg ble varm i trøya igjen. Det er lett å mislike en idiot som protagonisten i serien, men man skal jo egentlig ikke like ham, man skal le av alle de merkelige situasjonene han skaper. Men det tar litt tid før man oppdager hvor genial Eastbound & Down kan være i blant.
De fleste episodene kunne jeg le av. Men når først sesongen var på topp dukker faren til Kenny Powers opp, og da forsvinner moroa og serien forsøker seg på litt mer idiotisk alvor som ikke fungerer. Foreldrene til Kenny Powers fungerer ikke, men jeg liker hans lite pene og svært hårete bror.
Det beste med serien er den tilbakestående Stevie Janowski, han er fargeklatten og sjarmtrollet i serien. Det er han som etter min mening står for det meste av moroa. Han er som en liten baby med null hjernekapasitet, og han er også jævla ekkel!
Eastbound & Down holder fortsatt koken, og da er det bare å se frem til den fjerde og aller siste sesongen, selv om jeg ikke likte helt slutten med tanke på de tilbakestående karakterene man følger. Denne sesongen var litt ujevn, men det er fortsatt mye å le av her.
