Visit my YouTube channel here.

Fight Club (1999)

It’s only after we’ve lost everything that we’re free to do anything.

Fight Club er en klassiker i manges bok, men filmen har sine svakheter. Jeg har ikke lest boken Fight Club er basert på, så jeg kan ikke sammenligne filmen med boken. Det beste med Fight Club er selvsagt Tyler Durden og mannen uten navn spilt av Edward Norton. Når disse to har sin skjermtid i sammen, er Fight Club en herlig film. Edward Norton er seg selv som vanlig, litt traust og kjedelig, men det er dette som gjør at kjemien mellom ham og Brad Pitt blir så bra. De er to er helt forskjellige typer, og tar man vekk terroristaktivitetene er Fight Club en herlig film med to interessante rollefigurer og meninger. Men jeg synes filmen taper seg mye på slutten med Project Mayhem tullet, og det har alltid vært problemet mitt med Fight Club.

For min egen del har aldri Fight Club vært den perfekte film. Jeg har sett denne filmen en god del ganger nå, og filmen byr på mye bra. Helt til Project Mayhem starter. Da raser filmen nedover karakterskalaen.

7

9 kommentarer til «Fight Club (1999)»

  1. For mitt vedkommende hører «Fight Club» til kategorien med filmer «jeg skulle likt å like, men som feiler av en uviss grunn».

    Jeg har aldri klart å argumentere noe særlig med hvorfor den ikke falt i smak, men jeg tror kanskje det har med budskapet, om det i det hele tatt finnes noe. Å gå tilbake til røttene for mennene som liker og sloss … nei, jeg vet ikke helt. Det finnes mye annet som treffer meg bedre 🙂

  2. Akkurat det jeg også har. Problemer med å utdype hva som ikke helt stemte med denne filmen. Jeg skjønner budskapet, men det er ikke noe som gjør dette til den ultimate film. Får ikke den gode følelsen at dette er et mesterverk.

  3. Jeg har nettopp sett denne filmen og er ikke helt enig med deg der. Twisten på slutten der gjorde filmen mye mer interessant for meg. Og filmen hoppet mye lengre opp på karakterskalaen, selv om den allerede var på 10/10!

  4. Ein av mine absolutte favorittfilmar. Budskapet er vel ikkje at menn _skal_ gå tilbake til steinalderen og slåst som ulvar, men at dagens samfunn gjev mange menn ein trong til dette.

    Project Mayhem er ikkje det beste med filmen, det kan eg vera einig i, men synest ikkje det øydeleggjer.

    Edward Norton er verdas beste skodespelar, meiner no eg. Sjå Down In The Valley.

    1. Jeg likte Edward Norton før, nå synes jeg han har stagnert og kun er Edward Norton i hver eneste film jeg ser. Spiller på samme register gang etter gang. Skal sjekke ut Down in the Valley en dag. Takk for tipset.

  5. Jeg er ganske så uenig og samtidig enig i kritikken. Dessverre fikk de ikke «mayhem» til å fungere på film, men den må med, hele filmen/boka er en kritikk mot makteliten og hjernevaskingen de har gjort av det moderne vestlige verdens borgere, det er lett å se all symbolikken på dette i nesten alle samtaler mellom Tylor og Edward, eller mellom hjernevaskede Edward og Edward som ser gjennom matrixen skapt av makteliten. Søvnløsheten er ett symbol på oppvåkning, han ser faktisk klarere jo lenger han ungår søvn, på tross av at det ser ut som han blir mer forvirret, oppvåkning til visse sannheter er forvirrende. Hver gang han får sove, merker vi at han detter litt tilbake til gamle Edward, IKEA Edward, IKEA blir her glimrende brukt som symbol på drømmen solgt av makteliten, alt vi ønsker er ett IKEA hjem, en trygg jobb og litt underholdning på TV. Vi blir fortalt dette på så mange subtile og underbevisste plan at vi er som hjernevaskede zombier. Bombeattentatet mot de finansielle bygningene er den endelige oppvåkningen, og den endelige konfrontasjonen med disse avskyelige psykopatene på toppen. Når han skyter seg selv for å så reise seg og se på ødeleggelsene er det klart at han endelig er helt våken, han trenger ikke lenger ett alter ego for å fullføre kampen, nå er han våken, da velger han også kjærligheten som her brukes som symbol på hva som virkelig er viktig, ikke hva vi er hjernevasket til å tro er viktig. Det er trist at denne filmen sees på av de fleste som en popcorn film, når dette er en av de dypeste og mørkeste dykkene i vårt moderne samfunn som noengang er laget, sannsynligvis bedre enn 1984, som forøvrig originalt ble skrevet av en CIA topp.

      1. Jeg har sett den, det er en av få filmer, kanskje 3-4 som jeg faktisk kjenner jeg får problemer med underveis, siden den bruker så subtile, men allikevel sterke emosjonelle virkemidler. Dette er en film som berører alle mennesker som fortsatt har nok menneskehet igjen til å la seg berøre. Det er en emosjonell reise og for meg som er en historiefreak, var jeg også istand til å plukke opp referansene til Koreas historie, spesielt i forhold til «herskerrasen» fra Japan, som ikke bare ønsket å dominere Korea, men å assimilere hele befolkningen der. Dette gjør en allerede sterk film, nesten umulig å se på uten å kjenne på en del vanskelige følelser man generelt ikke ønsker å føle så mye på, men heller gjemme ett godt stykke under huden. Når det er sagt, skulle jeg ønske det fantes noen som kunne lage en like god emosjonell reise gjennom det moderne vestlige verdenssamfunnet. Vi lever i en boble, eller matrix eller hva du måtte kalle det, 1984 er en bok som forteller oss punkt for punkt hvordan historien kommer til å forandres til den passer med det bildet de som styrer med ting (uten å gå i detaljer) ønsker at vi skal ha. Veldig lite av den reelle historien, både den moderne eller den eldre, er riktig slik de fleste tror den er, noe jeg kan si med relativt stor autoritet siden jeg har brukt snart 20 år av livet mitt på å forske på dette, følge alle kilder og spor til hendelser som man dessverre ikke finner i historiepensum på universitetets historiefakultet.

        1. Ja, den er sterk, må se den igjen som sagt, var ikke klar for en film dette med temaet den tok opp når jeg så den første gang. Oasis er også en fantastisk film fra samme regissør.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.

%d bloggere liker dette: