Muai thai-basketball!
Filmer som tar kjente og kjære sportsgrener, og blander inn kampsport eller andre voldeligheter, pleier å være underholdende. Jeg trodde først at Fireball skulle ta mye etter Shaolin Soccer, bare at fotball var byttet ut med basketball, men i Fireball finner man ikke mange dataeffekter. Det handler enkelt og greit om å score først, det laget som putter ballen i kurven først, vinner kampen. Fokuset ligger mest på slåssingen. Heltene er snille, skurkene bruker våpen.
Historien og karakterene følger den typiske B-film formelen. Alle er drittsekker, men man ender opp med å heie på de såkalte snille menneskene. Skuespillerne gjør en grei jobb, de portretterer stereotypiske karakterer. Så kommer den største og mest bedritne feilen. Jeg har sett film siden jeg var 9-år gammel. Jeg har sett mye rart, men bruken av kamera i Fireball er desidert det verste jeg har sett i en spillefilm. Her er det brukt et håndholdt kamera i ordets forstand. Kameraet er ikke stødig i ett sekund. Det skjelver, det er høyt og lavt, og for å sette prikken over i-en, er klippingen også noe av det dårligste jeg har sett. Selv en 5-åring kunne ha gjort dette bedre!
Kampscenene er ikke mye å skryte av når kamerabruken og klippingen er fra helvete og mer til. Man blir svimmel og forbanna når man ser en slik amatørproduksjon. Ideen er helt ok, selv om jeg finner basketball kjedelig. Men koreografien, håndteringen av kamera og klippingen er elendig. Først mot slutten får man litt energi ut av kampen, da blir det mange drap og råskap. Det er nok råskapen som kom frem, som gjorde at det føltes ut som om alt fungerte litt bedre.
Fireball er ikke en god film. Det lukter amatørproduksjon lang vei.
