Now you listen to me. I’ll only say this once. We are not sick men.
Fist of Fury er etter min mening den beste filmen Bruce Lee medvirket i. Filmen har sine problemer når idioten Lo Wei sitter bak kameraet. Drittsekken var heldig at Bruce Lee dukket opp på 70-tallet, for Lo Wei var en meget talentløs mann med en stor dose flaks.
Fist of Fury har ikke nok kampscener. Filmen starter forrykende med en scene som mange andre filmer senere har kopiert. Jeg snakker selvsagt om scenen der Bruce Lee går amok i en dojo. De onde japanerne får sitt. Merkelig er det å se lederen for denne dojoen, en japaner med briller som sikkert ser dårlig med tanke på brilleglassene han bruker. Jeg kan ikke huske at brillene hans ble knust i kamp. Det er det første jeg hadde gått etter, men nå liker jeg skitne triks.
Etter den forrykende og klassiske kampscenen i dojoen, stopper filmen opp med nok en håpløs kjærlighetshistorie og mye pisspreik som japanerne står for. Dette er ikke noe nytt i en film regissert av Lo Wei, mannen kan ikke bedre. Eneste morsomme er når Bruce Lee kler seg ut, da føltes filmen en smule rar ut, og mine tanker gikk til Mission: Impossible-filmene.
Etter mye dødtid er det igjen klar for kamp, og Bruce Lee viser hvor ekstremt rask han var. Ingen i historien kan matche hurtigheten og styrken til Bruce Lee, ingen! Det er helt vilt å se hvor rask han var, samtidig kraften han får ut. Det nytter ikke å være rask med svake slag og spark. Bruce Lee oser kraft i hvert eneste slag og spark, mannen er bare utrolig å se på. Karismaen er hele tiden til stede, selv om det blir mer komisk mot slutten av filmen når Bruce Lee overspiller, tenker da på scenen når han er i ferd med å overgi seg.
Mange filmer har fulgt i fotsporene til Fist of Fury, og noen av filmene har overgått originalen. En av dem er Fist of Legend, som rettet opp alt det som var galt med originalen.
